Sjokket var stort da 11-åringen vår kom tilbake på skolen etter tre måneder med sykdom. Legen hadde anbefalt at man begynte overgangen uten vurderinger, prøver og innleveringer, da oppmøte burde være den første og viktigste prioriteringen.
Men skoleledelsens største bekymring var at de ikke fikk vurdert barnet. Hver fredag morgen ble den ukentlige prøven «Ukeslutt» med spørsmål i alle basisfag sendt hjem på mail og printet ut.
Barnet måtte da sitte hjemme å besvare prøven, mens resten av klassen gjorde det på skolen. Dette ble selvfølgelig ingen suksess, og bidro på ingen måte til mestring eller motivasjon til å møte opp på skolen. Når det ikke fungerte var skolens klare anmodning: BUP.
Selv om vegringsatferd kan handle om skolesituasjonen, velger skolen å gå direkte på et barn som trekker seg tilbake for å beskytte seg selv. Problemet til eleven individualiseres.
Men det er klart at det kan foregå ting i klasserommet som gjør at barn ikke opplever mestring. At de blir ikke sett, at de får ikke vist hva de kan, blir utrygge og til slutt faller ut av et fellesskap som de så sårt trenger med andre barn på egen alder. Mange mister viktige år av barndommen og oppveksten.
Test- og måleregimet gjennomsyrer måten skolene ledes på og styres etter. Skolen former en mønsterelev som raskt tar seg igjennom skoleløpet og produserer gode resultater. Styringen av skolen tvinger fokus og ressursene til skoleledere og lærere over på det som kan telles og måles. Skolefravær blir til «rusk i maskineriet», fordi skolen er best tjent med å ha elever som passer inn i malen.
Dersom et barn ikke trives eller har det vanskelig på skolen, og skolen ikke stiller spørsmål om hvorfor barnet ikke trives eller har det bra, skyver skolen problemet over til andre instanser som PPT, BUP og barnevern. Tilbake forventer de seg å få en «unge som er i orden» og som passer inn.
Skoleledere skal levere faglige resultater i konkurransen om en høyere rangering. Skolefravær og utgifter skal holdes nede. Foresatte som krever tilrettelegging for barna, som de kan ha krav på i henhold til § 9 i opplæringsloven, møter motbør og motargumenter om skolens begrensede økonomi.
Rektorene har ansvar for skolens omdømme. De såkalte kritiske foresatte til «problembarna» blir i møter med skolen instruert til ikke å være kritiske, men å framsnakke skolen overfor barnet. Barnet som er i en krise, skal altså bli overlatt til seg selv i den fortvilte situasjonen det er å havne utenfor, uten støtte av de som står dem nærmest – sin egen mor og far. Hjerterått er det! Noen skoler virker å være mer opptatt av skjønnmaling av omdømmet sitt, enn av å oppfylle retten alle barn har til et trygt og godt skolemiljø, i henhold til opplæringslovens § 5.
Fire år senere, med prøving, feiling og mye strev, da barnet hadde presset seg så hardt at kroppen fysisk sa stopp, kom følgende erkjennelse fra barnet: «De ser bare på meg som et problembarn. Det eneste de bryr seg om er resultatet på papiret».
Hadde vi visst det vi vet nå, hadde 11-åringen for lengst blitt tatt ut av offentlig skole. Vi med andre erfarer at dagens fellesskole ikke oppfyller sitt mandat om å være en skole for alle.
En kamp for å passe inn i et system som ikke rommer en, er en nådeløs kamp i bratt oppoverbakke.
Presset barnet har stått i har ført til stressutløste allergiske reaksjoner så sterke at det har måttet adrenalin og blålys til. Sårene på sjelen vet ingen hvor lang tid det tar å gro.
Over 22.000 barn antas å ha et langvarig skolefravær, og 12.000 estimeres å ha skolevegring. Hva har du tenkt å gjøre med at barna konkurranseutsettes i dagens skolen, knekkes av presset og blir syke, Guri Melby?