I en leir på ferieøya Lesvos beregnet til 3000, bor det nå rundt 20.000 mennesker. 20.000 mennesker med 20.000 historier. 20.000 mennesker med sine helt unike liv som leves i ulevelige forhold.
20.000 mennesker vi ikke vil ha i Europa.
20.000 mennesker vi ikke vil se i Europa.
20.000 mennesker som skriker i smerte, men som vi ikke vil høre i Europa.
7500 barn i denne ene leiren – dobbelt så mange barn som antall tegn i denne teksten. Tyrkia har åpnet grensen mot Hellas, og situasjonen er spent. Antallet øker.
La oss ta en titt inn i Camp Moria, Erna!
En mor sitter våken og passer sitt syke barn med diaré. Hun husker godt den lille babyen som døde av diaré i leiren i oktober.
En familie med skabb får ikke behandling fordi de ikke har mulighet til å dusje, og ikke har rene klær å skifte til.
En far måtte slippe hånden til sin døde datter, så bølgene tok henne.
En ung mann med angstanfall har kollapset og bæres bevisstløs i et teppe av venner til et frivillig tilbud.
En frivillig lege sender skamfull den samme unge mannen med alvorlig angstanfall og PTSD tilbake til teltet sitt fordi de ikke har kapasitet til å tilby mer hjelp.
I en egen del av leiren, Monica Mæland – i utrygge «safe zone» bor de mest sårbare og utsatte. De foreldreløse barna. Barna dere, i svaret til vårt opprop, nevner én gang. Og hvor dere skriver: «De utfordringene vi ser i Hellas kan ikke løses av Hellas alene eller ved overføring av et mindre antall barn til Norge». Og jeg lurer på: hvor mye er et barneliv verdt for vår regjering? Hvert av disse barnas liv burde være et mål i seg selv. De trenger hjelp NÅ. Mens dere jobber med å finne de langsiktige løsningene, ødelegges barndommen til de dere jobber for å hjelpe.
Historiene er sanne, og jeg velger å gi barna fiktive navn så dere enklere kan visualisere dem.
La oss ta en titt på noen av barna i Moria.
«Hani» på 3 år går barbeint i vinterkulda. Ser du henne Monica?
«Mohamad» på 8 år og «Jabril» på 10 år har prøvd å ta sitt eget liv.
«Maher» på 13 år har vondt i magen av sult og levd liv, allikevel smiler han og passer sine to yngre søsken etter beste evne.
«Nyfødt baby», 4 dager gammel, sover ute i et iskaldt sommertelt.
«Tamim» på 5 år dunker hodet i gulvet. Hva har han opplevd?
«Ruzgar» på 16 år vet ikke hvor mange ganger hun har blitt voldtatt på veien hit. Endelig trygghet, tenkte hun. Men hun har vært her i et år og er fortsatt like redd.
«Carlito» på 4 år har mistet begge sine foreldre. Ser du ham, Ine Eriksen Søreide?
«Samuel» på 2 år biter seg i fingrene.
Nei, det er ikke en skrekkfilm, og det er ikke et mareritt. Det er menneskeliv. Det er menneskenød. Og det er menneskedød. På havets bunn i vårt ferieparadis finnes en massegrav. Og i en olivenlund i det samme ferieparadiset finnes en skrekkleir skapt av oss. Velkommen til Europa 2020. Det er i dag. Og dere vet det så inderlig godt!
Barn dør i leirer i Europa og dere lar det skje.
Barnekonvensjonen som skal gjelde alle barn, gjelder ikke dem. Her finnes ingen vanlig skole, ingen rett til helsehjelp, ingen trygghet. Kan en av dere fortelle meg at barn uten foreldre i Europa ikke er vårt ansvar? Hvem sitt ansvar er det da? I dag er det barnets.
Der barn driver med selvskading og selvmordsforsøk velger dere å se bort. Dere velger at disse barna ikke er verdt sine grunnleggende rettigheter. Barna på havets bunn er det for sent å hjelpe. Men barna i Moria kan reddes! Det er ikke for sent å snu! Lukkede øyne, ører og armer kan åpnes! Der det er hjerterom er det husrom, sies det. Jeg har fortsatt et håp.
Det handler faktisk ikke om politisk syn. Det handler om menneskesyn.
Jeg skal vise deg en jente, Erna. En jente som bor i Moria. Hun heter «Somaya Ibrahim», er 16 år og har flyktet fra krigen i Syria. Ser du henne?
Dere kaller henne «migrant», men hun er på flukt. Et menneske på flukt fra årevis med brutal krig. Ser du at hun er skadet etter et bombeangrep? Vet du at hennes far og brødre døde i krigen hun flyktet fra? Er det lettere å se bort hvis hun merkes som «migrant»?
Hvis Somaya Ibrahim het Sara Isaksen og var hvit, ville du hjulpet henne da, Erna? Hvis hun var tysk, fransk eller svensk, hadde du da kunnet lukke øynene? Hvis hun kom fra, og ikke til, Europa, ville du reddet henne da? Hadde hun da vært verdt mer enn et tall, et ødelagt liv i en skrekkleir? Vi ser kanskje litt ulike ut utenpå, men jeg kan love deg at inni er vi ganske like. Jeg kan love deg at denne jenta har de samme grunnleggende behovene som dine barn, Erna. Jeg vet at hun i dine øyne ikke er en av oss. Men jeg vet også at hun kan være en av oss, hvis du lar henne få lov.
Og jeg sier som kong Harald i hans siste nyttårstale «Som et dystert ekko fra krigen vet vi hva som skjer når samfunn bygges på en ideologi om at mennesker har ulik verdi. Er det én ting vi skal ta med oss som lærdom når vi feirer freden som endelig kom, så er det dette: At alle er like mye verdt. Det kan virke selvfølgelig. Men begynner vi virkelig å leve etter det kan forvandling skje. Da kan vi samles i håpet om et godt liv for alle.»
Det er våre barn, Erna. Og det er på tide å velge det eneste rette: barnets beste. Og alle vet at barnets beste ikke finnes på havets bunn eller bak piggtrådgjerder i en flyktningleir på Lesvos.
