Dette burde vært en lettskrevet kronikk. Jeg er feminist. Jeg er leder av Norsk Sykepleierforbund, en organisasjon som har og har hatt stor betydning for kvinners rettigheter.
Fortsatt er 90 prosent av våre medlemmer kvinner - og tro meg - det er ikke mangel på problemstillinger som gjør Kvinnedagen vanskelig å skrive om. Det er vanskelig fordi vi har en ide om at vi allerede er likestilt.
I et samfunn der alt skal individualiseres, alt skal reduseres til hva du selv føler, forsvinner strukturell ulikhet.
Vi vet at kvinner som individer er like ulike som menn, og vi vet at også menn opplever utenforskap, urettferdighet, diskriminering og seksuell trakassering.
Når kjønn blir individualisert, så forsvinner også kjønnsforskjellene. Et individualisert perspektiv på likestilling, skygger for de tydelige kollektive forskjellene.
Jeg kunne skrevet om de kollektive forskjellene som angår for eksempel likelønn – at kvinner tjener 80% av menns lønn, til tross for at vi ikke arbeider mindre eller utfører arbeid av mindre verdi. Pensjonsranet angår kvinner i særlig grad.
Kriterier for å få yrkesskadeerstatning favoriserer ansatte i tradisjonelle mannsyrker, mens kvinner som gjør tunge løft som skaper belastning over tid anses som en del av arbeidet og ikke skader.
Det siste et tydelig eksempel på både kulturell og strukturell ulikhet.
Yrkesskade i et mannsyrke er en ulykke, mens en yrkesskade i et kvinneyrke er normalen.
Jeg kunne skrevet om at forskning på kvinnehelse nedprioriteres. Kvinner i Norge får dårligere utredning og behandling ved hjerteinfarkt enn menn. Dette på tross av at hjerte/kar-problematikk er den sykdommen som tar flest kvinneliv i Norge og en sykdom som har høy medisinsk status.
Les også: «Én dag monner liksom ikke når vi skal feire kvinnen»
Jeg kunne skrevet om manglende respekt for kvinners grenser – respekt for kvinner, om vold, voldtekt og om russelåter som gjør meg rasende.
Likevel er det vanskelig å skrive om likestilling i Norge med kvinnelig statsminister, pappa-perm og like rettigheter for jenter og gutter til eksempelvis skolegang.
Kanskje er det vanskelig å skrive nettopp fordi vi stadig blir mer individualiserte?
Det blir vanskeligere å få øye på de faktiske ulikhetene som er der fremdeles. Det er viktig å se at kjønn, klasse, etnisitet, seksuell legning og funksjonstap fremdeles er viktige markører på urettferdighet.
8.mars handler om kvinners rettigheter, også forstått som menneskerettigheter. Kvinnedagen handler i et sånt perspektiv om hvilket samfunn vi skal ha. Investeringer i kvinners reproduktive helse, rettigheter og arbeid gir tilbake til ethvert samfunn.
Internasjonalt er bildet enda tydeligere.
I en rekke land blir kvinner utsatt for systematisk undertrykkelse og fratatt grunnleggende menneskerettigheter. Kvinner utsettes for kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. De får ikke tilgang til utdannelse og blir fratatt mulighet til å forsørge seg selv.
Jeg er en leder av en organisasjon som organiserer ansatte i et klassisk kvinneyrke. 90 prosent av våre medlemmer er kvinner, men mannlige sykepleiere møter de samme utfordringene som kvinnelige sykepleiere, med tanke på lønn, deltidsstillinger og arbeidstid.
Sykepleier er ikke lengre et kvinneyrke, det er en kunnskapsprofesjon og våre krav er ikke legitimert av at vi er kvinner, men av at vi representerer en viktig kompetanse som samfunnet trenger.
Jeg fører en kamp for både menn og kvinner knyttet til disse utfordringene.
Denne kampen, og andre kvinnekamper er av og til utmattende og av den grunn krevende å skrive om. Jeg har gått i tog for likelønn i snart 20 år, og andre i tiår før meg. Appellene, markeringene og togene er viktige, men vi må få med hele befolkningen.
Kvinnedagen er ikke en feiring av kvinner.
Det er en kampdag som handler om bevisstgjøring av kvinners rettigheter – til samfunnets beste. Et likestilt samfunn er et sunnere samfunn.
Det er 25 år siden FN arrangerte den største kvinnekonferansen noensinne som blant annet resulterte i Beijing-plattformen – som har blitt stående som selve gullstandarden for likestillingsarbeidet. Det er på tide med en ny likestillingspolitisk plattform. Kronikker om kvinnerettigheter burde bli unødvendige å skrive.