Røde strømper. Paroler, slagord og våren i emning. 8. mars bringer fram en slags høytidsstemning. Et bankende hjerte. Og ønsket om å vise engasjement ved å ta til gatene.
Les også: Hvem vil vel starte livet langs E6?
Det oppleves ikke sånn for alle. Noen vegrer seg for å kalle seg feminister. De har fått inntrykk av at å være feminist er noe som står i kontrast til å være et sympatisk menneske. Rødstrømper. Hår på beina. Det er ikke sjelden vi hører om unge jenter som vegrer seg for å kalle seg feminister fordi det anses som noe upopulært, eller fiendtlig mot menn. Som om det er en naturlov at menn må få det dårligere for at kvinner skal få det bedre.
Les også: Frykten for å være prippen
Det er et mysterium hvorfor holdningene er sånn. I 2020. Vi kan se tilbake på en kvinnekamp som faktisk har ført med seg helt essensielle byggeklosser for at Norge er det landet det er i dag. Barnehagedekning. Foreldrepermisjon. Noen steg nærmere likelønn. Og for ikke å snakke om selve grunnlaget. Stemmeretten. At kvinner i det hele tatt blir hørt.
De store sakene de siste årene har vært et guffent gjensyn med abortkampen gjennom reservasjonsdebatten og endringen av abortloven, en noe polarisert foreldrepermisjonsdebatt og ikke minst et kritisk søkelys på effektivisering innen fødsels- og barselsomsorgen.
For abonnenter: Da Anja (44) tok på seg bunaden eksploderte debatten
Bunadsgeriljaen har trampet seg inn i norsk helsepolitisk debatt på en måte få kunne sett for seg. Hvor mye gehør de får politisk gjenstår å se, men kampen de kjemper er så innmari viktig. For de setter søkelyset på noe altfor mange vet, men som samtidig er nytt for sikkert like mange. Det har gjennom historien vært snakket for lite om hvilke erfaringer kvinner har med fødsler. Og hvordan helsevesenets marginer gjør at for mange kvinner opplever en mangelfull oppfølging.
Det er imidlertid utrolig at så mange personlige historier, og så sterkt engasjement blir møtt med så lite vilje til å gjøre endringer. Fortsatt skal fødetilbud effektiviseres. Kvinnenes historier er åpenbart ikke godt nok bevis for hvor lite lurt det er. Setningen: Det er trygt å føde i Norge, hamres inn.
Hva har Bunadsgeriljaen og metoo til felles? Og for ikke å si aksjoner som Foreldreopprøret og Barnehageopprøret? De er forsåvidt alle temaer som særlig engasjerer kvinner. Men det er også bevegelser som er blitt reist hovedsakelig gjennom sosiale medier. Bygget på engasjerte som har funnet andre engasjerte og blitt sterke sammen. Som har boret seg gjennom filteret av de som ønsker å dysse ned engasjementet. De som stiller spørsmål ved hvor mange som egentlig støtter opp om bevegelsen, og om den egentlig tar for seg noe omfattende problem.
Metoo har møtt samme respons som Bunadsgeriljaen: Er det egentlig så ille som de hevder? Det må nyanseres, sies det.
Les også: Det som har knust metoo
I Dagsavisen ser vi tydelige hvilke temaer som ble mest lest, likt og delt. Det er i stor grad de personlige tekstene om temaer som gjerne blir avfeid som «kvinnetemaer». Fødselshistorier. Erfaringer med abort. Tekster om frykten for å sende eget barn i barnehager som ikke er rustet for å være et så omfattende tilbud som det er i dag. Det er også de personlige historiene om trakassering.
Jeg husker særlig den unge kvinnen som for et par år siden skrev anonymt om en opplevelse hun hadde på en stappfull buss i rushtiden i Oslo. Hun ble befølt. Klarte ikke å reagere, og gikk av bussen før hun rakk å innse hva hun hadde opplevd. Hun burde anmeldt eller sagt ifra, tenker du kanskje. Men hun skrev i det minste om det. Og nådde ut til mange med tilsvarende erfaringer.
Muligheten til å gjøre dette, er faktisk et av lyspunktene for kvinnekampen. At det er mulig å bygge sterkere fellesskap og samle tusenvis av mennesker rundt en sak, gjør at temaene det har vært vanskelig å få gehør for tidligere, blir løftet fram. Eller la oss si: Delt fram, av de som vanligvis er lyttende publikummere.
Selv om personer med makt og posisjon kan mene at ting må nyanseres, at fødselsomsorgen i Norge er verdens beste, at vi er mer likestilt enn i en rekke andre land, og at kvinner må tåle slibrige tilnærmelser hvis det ikke er vondt ment, så stilnes ikke de som engasjerer seg lenger. Når mange nok slutter seg til oppfatningen om at ting ikke er bra nok, så blir det umulig å overhøre.
For kvinnekampen har demokratiseringen gjennom sosiale medier vært et gode. Enn så lenge.
Men hva skjer når en bevegelse først har blitt hørt? Og når de faktiske endringene må komme? Da er det verre. Det er her metoo er nå. Og det er her Bunadsgeriljaen og debatten om fødselsomsorgen er også.
La oss ta metoo først: Jo, da. Det har kommet noen retningslinjer i en del organisasjoner. Og det har rast en debatt, særlig i Arbeiderpartiet. Men metoo er ikke en maktkamp i Arbeiderpartiet. Metoo er maktkamp. Kampen mellom den med makt som har misbrukt makten sin overfor den med mindre makt.
Og en ting er å snakke om det. Det er lett å være enige da. Men det er når det blir snakk om en endring i maktbalansen, at metoo er i ferd med å havarere. For det er vanskelig å gi slipp på makt.
Det er derfor vi aldri må slutte å gå i tog, møte opp på 8. mars eller skrive kronikker og engasjere oss.
Det hjelper ikke at mange som har ropt høyt sammen er blitt hørt. Vi må også kjempe gjennom endringene vi ønsker. Vi har bedre forutsetninger enn kvinnene før oss. Men vi lever i en tid der debattklimaet er giftig. Og ofre og skurk kan bytte plass etter noen minutter.
Derfor må vi fortsette å minne om hva metoo dreier seg om. Vi må fortsette å dele det personlige. Erfaringene våre er selve dokumentasjonen på behovet for kvinnekamp. Om det er dårlig barseloppfølging, trakassering eller andre opplevelser av urettferdighet på grunn av kjønn, så må det kjempes fram.
Det tok tid å krangle fram metoo. Metoo ble først avfeid av mange som seinere omfavnet kampanjen fordi den rommet noe som er så lite konkret, og så veldig «opplevd». Bevisbyrden ligger hos varsleren.
Det var stahet og sosiale medier som fikk metoo til å bli et globalt fenomen. Det er kun stahet som kan bringe kampen videre.
Det hjelper ikke at mange er blitt hørt. Det må faktisk også skje endringer.
Denne kommentaren er basert på hovedtalen under 8.mars-møtet ved Marienlyst skole i Drammen.