Mange har etterlyst en tydeligere skolepolitikk på venstresida. Arbeiderpartiet har kommet med utspill der de utfordrer mål- og resultatstyringen i skolen. Dette er nødvendig. Venstresidas utdanningspolitikk må ta utgangspunkt i barnets beste og det som faktisk foregår i klasserommet – ikke ta utgangspunkt i PISA.
Jeg husker første dag i praksis på lærerskolen.
Jeg skulle undervise 4. trinn i matematikk og introdusere temaet areal. Jeg jobba som en gal i forkant – det å formidle noe så tilsynelatende enkelt ble plutselig vanskelig i møte med tiåringer. Med meg i klasserommet hadde jeg et forhåndsskrevet manus, ord for ord og med anvisninger som «tegn på tavla nå».
Men jeg hadde ikke tatt høyde for elevene. 24 elever som stilte spørsmål, var urolige og heller ville snakke om gårsdagens fotballkamp. 24 elever som slett ikke tok hensyn til manuset mitt, og som jeg skulle manøvrere og lede samtidig som jeg formidlet fagstoffet. Etter tre setninger skjønte jeg at et manus ikke var nok – læreryrket krevde så mye mer.
Elevenes læring krevde så mye mer.
Lik dirigenten i et symfoniorkester leder læreren klassen. Symfonien som spilles er fastsatt. Det samme er innholdet i læreplanen. Men hvordan det komplekse samspillet blant unike individer skal ledes er noe hver dirigent må løse der og da, i praksis, og på sin egen måte.
Alle burde forstå at også møtet med elevgruppen er komplekst og ikke lar seg redusere til standardiserte prosedyrer. Læreryrket krever en sammensatt kompetanse der skjønn, erfaring, pedagogisk og faglig kompetanse opererer om hverandre.
Det er forståelig at de som ikke har stått i et klasserom skulle ønske det fantes én måte å møte alle elevene på for å sikre et likt læringsutbytte.
Men hvert barn – ditt barn – er unikt. Mange behov må ivaretas for at den enkelte skal lære.
Kari kan bli pushet mens verdenen til Hans raser sammen ved litt motstand. Det som passet på tirsdag går ikke på torsdag. Det som fungerer i Oslo fungerer ikke på Voss.
Det er læreren som faktisk kjenner og møter barnet som må avgjøre hva som er dets beste. Overstyres læreren av byråkratenes behov for data, kommer livet i klasserommet ut av balanse, og fokuset er ikke lenger på barnets beste.
I dag ser vi at elementer utenfra forstyrrer læringen i klasserommet.
Internasjonale trender i utdanningspolitikken, tydelig inspirert av konkurranseorienterte styringsverktøy fra kommersiell sektor, har oppnådd gehør også blant norske politikere og skoledirektører. Behovet for pålitelige data, i form av kartlegginger og målinger, har vært løftet frem som viktig i arbeidet med å fremme kvalitet og læring.
Den siste tiden har media satt søkelyset på bruk av selvrapporteringsskjema i regi av Høgskolen i Innlandet og Thomas Nordahl, der seksåringer skal sette surefjes og smilefjes når de evaluerer egne prestasjoner og om medelever og lærere liker dem.
Nordahl mener kartleggingen fremmer sosial kompetanse, mens barnepsykiatere advarer om at de er potensielt skadelig for barnas læring og selvbilde. Lærerne selv sier de ikke har noen nytteverdi i møte med elevene (Dagsavisen, 20.01.20).
Hvilken informasjon gir skjemaene som ikke læreren får bedre kjennskap til gjennom samtaler og en god relasjon til barnet? Et barn uttalte til sin mor: «Jeg vet ikke helt hva det var, men jeg satte ikke noen sure fjes i hvert fall» (Dagsavisen, 23.01.20).
Er kartleggingene kanskje viktigere for skoledirektørene og politikerne enn de er for lærernes arbeid med sosial kompetanse? Det er positivt at elevene reflekterer over seg selv og egen læring.
Men når noen kommer utenfra og overstyrer, er det ikke lenger læreren som kan ta avgjørelsen om dette er det beste for det enkelte barnet.
En ting er å gjennomføre en slik test én gang. Det som vekker bekymring er den systematiske bruken av kartlegging der elevene til stadighet utsettes for slike påkjenninger.
I mange kommuner opereres det med «læringsmål» der elevene hver uke skal si om de har nådd ukens mange mål. Men er slike læringsmål til det beste for ungene?
«En liten skolekompis til sønnen vår hvisker i øret til pappaen sin hver torsdag kveld at han dør i magen fordi han skal uketestes i morgen», skrev Gunhild Nohré-Wallden i Aftenposten (27.07.13). Og han er ikke alene. For hva og for hvem er det barna våre gjennomgår dette?
Se for deg gnisten i øynene til seksåringen på første skoledag.
Han som gleder seg sånn til å begynne på skolen, til alt han skal lære. Den gnisten må ikke bli erstattet av vondt i magen, nederlag og manglende mestring. Men Ungdata 2019 viser en økende psykisk uhelse blant unge der de opplever til dels overveldende stress og prestasjonspress knyttet til skolen.
Er det en fare i dagens skole for at voksnes prestisje på kort sikt overskygger hensynet til barnets læring på lang sikt? Målstyringen av utdanningssektoren setter lærernes profesjonelle kompetanse til side.
Det er problematisk hvis det ikke lenger er fagfolkene og lærerprofesjonen – de som faktisk møter barna, som skal avgjøre metodebruken i skolen.
Til syvende og sist rammer det elevene.
Inngripende styring med resultatmål kan føre til at Hans blir behandlet som om han tåler det samme som Kari, selv om han har helt andre behov.
Venstresida må ha en tydeligere retning i utdanningspolitikken. Det holder ikke å love gratis skolemat når velgerne vil ha klare ambisjoner for innholdet i skole og barnehage.
Hva mener Arbeiderpartiet bør gjøres for å dempe jaget etter voksnes prestisje på kort sikt, slik at lærerne får konsentrere seg om elevenes læring på lang sikt? Hvordan skal man ivareta behovet for data uten at det går prestisje i det? Økt respekt for fagfolkene som faktisk gjør jobben er nødvendig. Ikke av omsorg for læreren – men av hensyn til skolens hovedperson – eleven.