I etterkant av rusreformutvalgets overlevering av reformutredningen, er det mange som mener mye om norsk ruspolitikk. Det er bra! Ruspolitikken i landet vårt angår oss alle og vi er alle tjent med diskusjon, prat og åpenhet om rus og ruspolitikk.
Vi er imidlertid nødt til å ha tunga rett i munnen og ha begrepsfloraen i orden når vi uttaler oss om hva regjeringens avkriminalisering dreier seg om.
Tanken om avkriminalisering og hjelp fremfor straff er ingen radikal idé forfektet av rusliberalere som kun meler sin egen hasjkake for å kunne bruke rusen sin i fred fra politi og statlig overformynderi.
Avkriminalisering og begrenset bruk av straff i forbindelse med bruk og besittelse, er faktisk anbefalt og anerkjent av internasjonale fagmiljøer, blant andre FN og dets underorganisasjoner.
I samtale med fagfolk på rusfeltet, i kronikker og offentlige debatter observerer jeg stadig argumentasjon, synspunkter og påstander som baserer seg på det jeg mener er feil premisser for hva avkriminalisering handler om.
Noen mener at utvalgets reformmodell er for liberal, mens andre mener at den er for konservativ. En debatt rundt dette, terskelverdier, praktisk gjennomføring, med mer, er velkomment og viktig i veien mot det endelige reformdokumentet. Som kriminolog og fagperson på rusfeltet har jeg likevel et behov for å komme med noen betraktninger rundt premissene og begrepene vi befatter oss med når vi diskuterer og omtaler rusreformen. Dette handler om de tilsynelatende enkle, men akk så kompliserte begrepene avkriminalisering, straff og forebygging.
Først og fremst – avkriminalisering er ikke det samme som legalisering. Avkriminalisering er heller ikke en legalisering fordekt som noe annet. En legalisering innebærer at noe er lov. Etter rusreformutvalgets foreslåtte modell vil det fortsatt være ulovlig å bruke illegale rusmidler, men i stedet for straff i form av kriminelt rulleblad, bøter og i verste fall fengselsstraff, skal handlingen møtes med samtale og tilbud om god helsehjelp. La meg minne om at det er nettopp dette demokratiet vårt har entes om – en dreining vekk fra straff for bruk og besittelse av illegale stoffer.
Skal vi være rustet for reform må vi våge, som samfunn og innbyggere, å være åpne for at straff kanskje ikke er hensiktsmessig i enhver situasjon som krever en form for sosial kontroll.
Vi må våge å se forbi den tungt forankrede tanken om at straff alltid er et godt verktøy for normskapning og kontroll i samfunnet vårt. Vi må huske at straff er et onde. Et onde delt ut av samfunnet for å slå ned på uønskede, ulovlige og umoralske handlinger. En sier gjerne at straffen skal stå til gjerningen. Tanken om avkriminalisering av bruk og besittelse av illegale stoffer er kommet til nettopp som følge av enigheten om at straffen, slik den er i dag, ikke står i forhold til handlingen.
Er rusbruk i seg selv en uønsket handling? Er denne handlingen umoralsk? Er det hensiktsmessig å skulle straffe den? Er handlingen ulovlig? Det eneste av disse spørsmålene som har to streker under svaret er det siste.
Ja – det er ulovlig. Kriminologen Nils Christie var opptatt av at kriminalitet er sosialt konstruert. Noe er ulovlig fordi vi som samfunn sier at det er ulovlig. Ikke fordi handlingen er ulovlig per se. Dersom vi ikke kan argumentere svært godt for at rusbruk og besittelse i seg selv er uønsket, umoralsk OG at det er hensiktsmessig å bruke straff, er det i grunn vanskelig å komme til slutningen om at en avkriminalisering er feil vei å gå.
Formålet med rusreformen er ikke at alle som tidligere ble straffet for bruk og besittelse nå skal skyfles inn i et behandlingsløp for enhver pris. Det er meningsløst. Som en skadereduksjonstilhenger opplever jeg i jobbhverdagen min at rusfrihet ikke nødvendigvis er veien til lykken. For noen er den det, for noen er den ikke det. For noen er den det nå, for noen er den det senere. Formålet med rusreformen er snarere at vi skal møte de som bruker og besitter illegale stoffer med muligheten for rådgivning og samtale. Og at vi er der med god helsehjelp når vedkommende er klar og ønsker å komme seg ut av en tilværelse med et risikabelt rusløp. Alt dette som en motsetning til trusselen om straff og sanksjoner.
Altfor lenge har formidling av god, forebyggende og faglig korrekt kunnskap blitt korrumpert som følge av overbevisningen om straffens forebyggende og rehabiliterende kraft. Det er en fallitterklæring overfor ungdom og kunnskapssamfunnet å hevde at folk automatisk tror at mindre straff betyr at narkotika er trygt. Vi må kunne forvente mer av folk enn at de totalt ureflektert trekker denne slutningen. Og om de skulle finne på å gjøre det, er det vår plikt å informere dem om at de tar feil. Vi har argumentene, de må bare formidles!
I arbeidet mot overdosedødsfall jobber vi med utgangspunkt i at alle overdoser kan forebygges, men det fordrer at den enkelte har kunnskapen om hvordan den selv kan ta gode vurderinger for å minske risikoen. Denne informasjonen formidler vi gjennom samtaler, diskusjon og brukermedvirkning – ikke gjennom trussel om straff. Det er et tankekors og et paradoks at det er nettopp etter løslatelse fra fengselsstraff at sårbarheten for overdosedødsfall er på sitt aller største.
Når politiledere viser til legaliseringsdebatten (La meg nok en gang presisere – vi snakker om avkriminalisering, ikke legalisering) som noe av årsaken til ungdoms visstnok mer rusliberale holdning og nå nylig, to unge menns tragiske overdosedødsfall, er debatten på alvorlig feil spor.
Hvorvidt rusreformen er for liberal eller for konservativ, og hvordan den skal gjennomføres i praksis, er selvsagt viktig å diskutere. Men skal vi kunne komme dit må vi som et minimumskrav ha begrepene og premissene avklart. Begrepene avkriminalisering, straff og forebygging er såpass komplekse at vi skylder debatten å dvele ved dem og at vi våger å rokke ved våre intuitive forståelser av dem.