I forrige uke utbrøt et barn under en fortellerforestilling: «Å, hvorfor er det ingen bilder?» Barnets kommentar poengterer en erfaring jeg opplever som mer og mer åpenbar som fortellerkunstner. Jeg er bekymret.
Jeg forteller relativt mye for barn i skolen, og fortellerstundene for seks- og sjuåringer har gjennom de tjue årene jeg har arbeidet som fortellerkunstner gått fra en lengde på tretti minutter til tjue.
Det er tilsynelatende lengden elevene kan følge med.
Merk deg det, kjære leser, tjue minutter er kanskje lengden mellom reklamepauser på TV? Jeg har hørt skrekkhistorier om elever på skoler i USA som holder ut undervisningsøkter på femten minutter, før de må ha en annen aktivitet, fordi det er dynamikken på amerikansk TV med reklame.
De eldre elevene håndterer riktig nok lengre fortellinger, men det ligger en underliggende tone til stede som ikke var der tidligere: de er redde for å kjede seg.
Jeg har ikke noe imot at elever ikke sitter stille som mus, eller snakker, så lenge det følger fortellingens gang.
Men når det blir en urolighet som indikerer at de ikke lenger kan lytte til det om skjer i fortellingen, at kroppen deres stritter imot, blir det vanskelig å fortelle. Det har ført til at jeg har måttet justere min måte å fortelle på, jeg kjører på med dramaturgiske effekter for å ikke miste «elevenes indre syn av syne». Men «hva er galt med kunsten å kjede seg?»
Det er selvfølgelig naturlig at jeg som uttrykker tradisjon og samtid gjennom muntlig fortellerkunst må endre fortellingene jeg forteller og måten jeg uttrykker dem på, i takt med samtidens omdreininger.
Men det bekymrer meg at jeg må ty til eksterne løsninger for å skape en lyttesituasjon, og fordi lytting er helt essensielt for at vi skal kunne delta i andres erfaringer.
Lytting er sterkt forbundet med det muntlige, kan vi ikke lytte, kan vi heller ikke være muntlige.
Det har hendt at jeg har blitt fristet til å vise fram bilder på en prosjektor. Men den som lytter skal jo klare å forestille seg det som skjer i fortellingen. Det er gjennom den evnen at lytteren er med på å eie historien, og kan reflektere og tolke det som skjer, og dermed gjøre den til sin.
Jeg har ikke noe imot visuelle medier, men det må ikke bli det dominerende kommunikasjonsmiddelet vårt. Det handler mer om å balansere ut det visuelle med uttrykk og aktiviteter hvor de som er til stede selv kan forestille seg det som skjer.
Fantasien og vår forestillingsevne er ikke kun noe som knyttes til en litterære sjanger, tull, tøys og lek.
Det er helt nødvendig for oss i vårt hverdagsliv. Vi erfarer livet rundt oss med glipp og mangler og for å tette igjen «hullene» vi erfarer må vi kunne forestille oss scenarioer, vi må bruke vår fantasi.
Internett har med alle sine goder brakt oss inn i en visuell kakofoni og snarveier som er enkelt å kjøre opp på en smarttavle eller inn i en kommunikasjonssituasjon.
PowerPoint har blitt en nødvendig følgesvenn for formidleren.
Ja, det er kanskje til og med slik at man bruker mer tid på å lage en visuelt slående PowerPoint, enn å øve multidimensjonalt på selve formidlingen. Jeg skriver multidimensjonalt, fordi det er tre dimensjoner til stede når man formidler en fortelling: det verbale, det vokale og gestikken. Dette er til stede i enhver formidlingssituasjon, ned til samtalen med annen, for at vi skal forstå hverandre og forestille oss det som formidles.
Om det er slik at vi stadig reduserer vår evne til å forestille oss, hva skjer da med vår evne til empati, hvordan vil det da bli med visjon og innovasjon? Og ikke minst, hvordan kan vi være medborgere om vi ikke kan lytte til andres meninger og forestille oss det de formidler, uten at vi må kikke ned i smarttelefonen for å lete etter et underholdende bilde?