Det ligger i vår natur å være følelsesstyrte. Sterke følelser mobiliserer nødvendig innsats i konflikt og kriser, men de kan også frarøve oss all dømmekraft.
I sitt innlegg «Vi er fritt vilt» trekker Altsås redaktør, Ida Eliassen-Coker, drøye paralleller som stempler alle menn som potensielle overgripere.
Kvinner i Norge er ikke «fritt vilt».
Det relativt lave antallet domfellelser skyldes i stor grad at også seksualforbrytere har krav på rettssikkerhet.
Ved å gi sin støtte til offentliggjøring av navn på overgripere, oppmuntrer Eliassen-Coker til selvtekt, som er å undergrave rettsstaten.
Eliassen-Coker sauser statistikk sammen med personlige anekdoter. La oss gjøre et lite eksperiment, og bytte ut «menn» med «innvandrere» i hennes skildring fra treningsrommet:
«(…) Jeg løper på tredemølla da to veldig sterke innvandrere kommer inn for å trene. De hilser pent.
(…)
Er dette bra innvandrere, eller er de noen jævler?
De to innvandrerne i treningsrommet oppfører seg pent (…) jeg føler meg truet og går.»
Det fungerer like bra om du bytter ut «menn» med samer, homofile eller jøder.
De to mennene verken sier eller gjør noe ulovlig. Den som føler seg truet tolker tilfeldige hendelser som tegn på fare. Det er paranoia.
Vi kan ikke kreve rettens vern mot paranoia.
Mennene behandles ikke som enkeltindivid, men som medlemmer av en gruppe der «potensiell overgriper» blir fellesbetegnelse, uansett hvor bra de ter seg.
Menn kan være flinke med barn, dyktige på jobben og snille kamerater. De kan gå fort på ski, spille sjakk og ta doktorgrad.
Ingenting nytter. Gruppemedlemskapet forfølger dem; de vil alltid være større og sterkere.
Frykten, basert på fobier, egne erfaringer eller sosiale media, gjør at man bytter ut én uønsket situasjon; kvinne trakasseres, med en annen; mann diskrimineres.
Det er ingen optimal løsning i verken moralsk eller juridisk forstand.
Å tolerere urett begått mot menn, i troen på at det skal styrke kvinners rettssikkerhet, er en farlig logisk brist.
Spissformuleringer, også kjent som «male med bred pensel» og «kalle en spade for en spade», provoserer mer enn de opplyser og inspirerer.
Jeg har i den anledning særlig notert meg kommentarfeltene på Kjetil Rolness’ Facebookside.
Etter Eliassen-Cokers artikkel, har kommentarene der hatt et spenn fra hinsides all saklighet, til tankevekkende og viktige.
Det hender jeg er hjertens enig med min sosiologkollega Rolness, mens jeg noe oftere blir kraftig provosert av ham.
I mine øyne er Rolness’ største synd at han tillater det usedvanlig lave nivået enkelte tilhengere legger seg på. Men når Eliassen-Cokers støttespillere omtaler Rolness som et nettroll, overser de bevisst at han i tillegg til rabulist, også er en kunnskapsrik og velformulert samfunnsdebattant.
Svartmaling av meningsmotstandere tjener ingens sak.
Å ta tydelig avstand til våre meningsmotstandere kan i siste instans være et helt nødvendig grep. Når det derimot ikke er helt nødvendig, skal vi forbli i den saklige dialogen, til det siste.
Fremfor denne ideologiske og demagogiske gjørmebrytingen, trenger vi en konstruktiv samtale om seksualisert vold.
Vi trenger å snakke om bindestreksvoldtekter som overfallsvoldtekt, sovevoldtekt og stevnemøtevoldtekt.
Men mest av alt må vi snakke mer om vold i nære relasjoner.