Akkurat nå, som året før, og året før der igjen, er vi inne i den tiden av året hvor avisene og bloggere skriver om slanketips og tipser om dietter eller vidunderkurer, og vi alle kjenner på dårlig samvittighet over å være langt ifra noe idealmenneske.
Vi trener ikke nok, har ikke synlige magemuskler, spiser feil og bruker feil skjønnhetsprodukter.
Vi strekker rett og slett ikke til, og denne følelsen av utilstrekkelighet er det noen som tjener penger på. Men hvem betaler egentlig den dyreste prisen for dette? Det er selvfølgelig oss med minst makt og påvirkningsmulighet, og det gjør meg sint.
Barn og unge lever i en digital hverdag og store deler av det sosiale livet vårt leves på sosiale medier. Vi planlegger, deler opplevelser, snakker med venner, søker informasjon, diskuterer, spiller og har plassert en stor del av identiteten vår her. Men til tross for fordelene med en digitalisering av hverdagen, så er vi som er unge også de som treffes hardest når systemsvikt påfører oss skadelig innhold.
«Influencer» har det siste tiåret fått en ny betydning. Bloggere og andre rollemodeller med stor påvirkningskraft har gjort innholdsproduksjonen sin økonomisk lønnsom og banet vei for egen karriere, en helt ny bransje og et stadig voksende marked.
I en fersk undersøkelse Institutet for reklam- och mediestatistik (IRM) har gjort på oppdrag for ANFO, MBL og MBF estimeres det at investeringer i influencer-markedsføring ville nå 289 millioner kroner i 2019. Investeringene innebærer direkte annonseplassering og «sponsorship», en form for mer skjult reklame gjennom innholdsmarkedsføring for annonsørers produkter. Influencer sponsorship sto for 72 % av investeringer i det totale markedet for influencer-markedsføring i 2018. For å sette dette i perspektiv er dette et større annonsemarked enn både kino og ukepresse til sammen.
Det er på tide å begynne å snakke om hvem som skal få betale seg til påvirkning av en svært ung målgruppe og hvem som betaler prisen.
De mest populære incluencerne er unge mennesker med en enda yngre følgermasse. Jeg er sikker på at det finnes mange som har positiv påvirkning på unge følgere, som adresserer viktige tema, og som ikke lar seg brukes som markedsføringskanal for skadelig reklame.
Men den store elefanten, eller burde jeg heller si sparegrisen, i rommet er at dette er en industri, et marked, en pengemaskin, en struktur med mål om å selge produkter for å tjene mest mulig. Enten produktet er nye sko, fillers, botox eller kosmetiske inngrep.
Det er problematisk når et innlegg på en blogg eller Instagram om noens middag også inneholder forbildet ditt sine nye, fylte lepper og en rabattkode. Innleggene er ofte sponset og dukker opp selv om du tidligere har trykket «unfollow».
Reklame- og mediebransjen har nå skapt et marked fullt av unge mennesker som for første gang i livet blir tilbudt store summer for å slenge inn litt reklame i innleggene sine. En vinn-vinn-situasjon tenker du? Dobbel utnytting av barn og ungdom, tenker dessverre jeg.
Vi må begynne å anerkjenne at reklame- og markedsføringsbransjen ikke alltid har de beste intensjonene, og jeg begynner å bli lei av at vi tror noe annet enn akkurat det.
Vi er godt kjent med hvordan reklame ofte spiller på forbrukeres svakheter og fremmer et produkt som løsningen på våre problemer. Og her er forbrukeren en vanlig ungdom på 16–17 år, altså barn etter barnekonvensjonen.
Vi står nå i en situasjon hvor vi godtar at barn utsettes for tusenvis av kommersielle budskap hver eneste dag, og hvor store deler av innholdet spiller på unges usikkerhet knyttet til kropp og utseende. Dette bryter med barns rettigheter, er uetisk, og det er på tide at noen tar ansvar.
Vi vet at stadig flere barn og unge rapporterer om psykiske helseplager knyttet til stress og press, og at kravet og presset knyttet til kropp og utseende er stort.
Det er tydelig overlapp mellom misnøye med eget utseende og psykiske helseplager. Vi vet så mye om unges psykiske helse nå, men likevel har vi en lyssky bransje som tjener store penger på å reklamere for produkter som kan endre utseendet vårt.
Ja, man kan si at at hva man foretar seg på digitale plattformer er helt opp til hver enkelt av oss, men når reklamen dukker opp i alle slags apper og ikke alltid går an å skille fra annet innhold er det vanskelig å ikke bli påvirket. Når vi gang på gang blir fortalt at vi ser feil ut, at vi er feil, så begynner man å tro på det selv også.
Jeg er lei av at voksne legger skylden på barn og unge selv, når det er de som sitter på makten, pengesekken og kunnskapen som bør føle på skyld og skam over at reklame og influencermarkedsføring fører til dårligere psykisk helse blant unge. Vi kan ikke tillate fri tilgang til noen av de mest sårbare i samfunnet uten retningslinjer og forpliktelser.
Dette er et politisk ansvar for barns oppvekstvilkår, for når barns rettigheter brytes må voksne ta det personlig.