Debatt

Vi er fritt vilt

9. desember ble svenske Cissi Wallin dømt for å publisert navnet på mannen hun mener voldtok henne.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det slår meg idet de kommer inn i rommet. De kan gjøre hva de vil. Jeg er alene i treningsrommet på et stort hotell. Jeg løper på tredemølla da to veldig sterke menn kommer inn for å trene. De hilser pent.

Likevel begynner tankene å surre. Det kommer sjelden noen inn på disse treningsrommene, tenker jeg.

Er dette bra menn, eller er de noen jævler?

Slapp av, tenker du sikkert nå. Ingen er interessert i deg, skriver du snart i kommentarfeltet. Eller kanskje er du en av dem som skjønner akkurat hva jeg mener.

Som vet at de aller fleste menn er fysisk sterkere enn de aller fleste kvinner.

Kanskje har du vært så uheldig å få kjenne det på kroppen og har lagt begrensinger på deg selv som et resultat av erfaringene dine.

Amnesty International Norge publiserte tidligere i år rapporten Time for Change, som konkluderte med at voldtekt er en nærmest straffri forbrytelse i Norge og flere andre land.

Dette baserer de på forskning som viser at kun 1 av 100 voldtekter ender med dom.

Organisasjonen peker, sammen med en rekke forskere og fagfolk, på konkrete tiltak som bør innføres for å styrke rettsikkerheten til overgrepsutsatte, og kanskje redusere antall voldtekter i fremtiden.

Amnesty mener regjeringen må øke ressursene til politiet. At «politiet må få nok ressurser til å kunne etterforske voldtekt på en tilstrekkelig måte, uten unødvendige forsinkelser.»

I rapporten tar de også til orde for å øke kompetansen.

At «politi, påtalemyndigheten, dommere og andre som jobber med voldtektsutsatte må få få nødvendig opplæring og kunnskap om voldtekt, slik at ikke fordommer knyttet til kjønn og seksualitet påvirker rettsvesenets håndtering av voldtekt.»

For akkurat nå har vi en situasjon i Norge der det er opp til hver enkelt mann om han ønsker å bli en voldtektsmann.

Og det gjør han ganske ofte, for 1 av 10 kvinner har opplevd å bli angrepet på denne nedverdigende måten. Det er så mange at vi snakker om et stort folkehelseproblem. Et betydelig samfunnsøkonomisk problem.

Vi har en voldtekstparagraf som krever at du må gjøre mer enn bare å si nei.

Vi har en statsminister som velger en mann til minister selv om han har innrømmet å ha hatt sex med en svært beruset 16-åring som mener det hele var en voldtekt.

Den gangen ble saken henlagt som «intet straffbart forhold». Vi kan jo håpe på at utfallet ville blitt et annet i dag, men jeg har mine tvil.

Det er i praksis ingen risiko forbundet med å voldta noen i Norge. Hvis en mann befinner seg på tomannshånd med en kvinne er det opp til ham. Hun er i hans nåde, strengt tatt. For hun har ikke nok fysisk makt og hun har heller ikke rettsstaten i ryggen.

I Heidi Helene Sveens nye bok «Det var ikke voldtekt» får vi innblikk i et utvalg rettssaker og hvordan offerets troverdighet settes i tvil av forsvaret.

De som anmelder noen for voldtekt, stilles også til ansvar på en helt annen måte enn ofre for blind vold eller innbrudd. Og enda er det bare ytterst få voldtektssaker som i det hele tatt blir behandlet i retten.

De to mennene i treningsrommet oppfører seg pent, men den ene lager rare lyder når han løfter vekter, og uroen min vokser.

Til slutt orker jeg ikke mer og pakker sammen. Jeg håper den rare oppførselen hans er normal, men jeg føler meg truet og går.

Med dagens rettstilstand er det ikke rart at jeg får mange meldinger fra folk som er glade for at jeg tør å gå ut med støtte for alle som blir utsatt for voldtekt.

Det er på høy tid at dette samfunnsproblemet vies nødvendig oppmerksomhet og ressurser. Inntil det skjer, har jeg stor forståelse for at enkelte velger å offentliggjøre navn på overgripere.