I forrige uke vedtok kommunestyrer og fylkesting rundt omkring i kongeriket budsjetter for neste år. De har ikke hatt en vanskeligere oppgave på lenge.
Statlige krav til effektivisering, bemanningsnormer kombinert med underfinansiering av statlige pålegg, slik som regionreformen, innskrenker de folkevalgtes handlefrihet og behovet for å utøve lokalt skjønn.
Lokale behov blir satt til side til fordel for nasjonale standarder og krav. I skolen blir den umulige oppgaven om å prioritere mellom en miljøarbeider eller helsesøster overlatt til rektorene. Mye skyldes lærernormen.
Laget rundt eleven
Det er stor enighet om at elevene trenger et sammensatt lag rundt seg for å kunne ha en vellykket skolegang. Barndommen og ungdomstida består av ulike faser hvor mange elever går gjennom krevende perioder. Gode støttefunksjoner fra skolen kan være avgjørende for om eleven fullfører skolegangen.
Et godt lag rundt eleven kan bety at skolen velger å ansette miljøkoordinator, barne- og ungdomsarbeider, arbeidslivskoordinator, helsesøster, lege, psykolog eller bibliotekar.
Enkelte skoler som sliter med skolevegring kan velge å ansette miljøarbeidere som investerer sin tid i å få elevene tilbake på skolen. Andre skoler vurderer at en karriereveileder er nødvendig for å øke elevenes motivasjon for å gjennomføre skolegangen og velge riktig studiespesialisering.
Skoler som preges av et dårlig sosialt miljø kan velge å investere i sosiale tiltak for å øke trivselen og samholdet. Hvilke yrkesgrupper skolen trenger varierer mye fra skole til skole.
Når det har blitt et krav om at grunnskolen skal ha et visst antall lærere per elev går dette på bekostning av andre viktige yrkesgrupper som støtter elevene, og som læreren ikke kan fylle rollen til.
Skolelederforbundet støttet ikke innføringen av lærernormen fordi vi mener at det bør være opp til hver enkelt skole å vurdere hvilke ressurser skolen trenger for å ivareta elevene på best mulig måte. Utvalget som nettopp har levert NOU 2019: 23 Ny opplæringslov er på linje med våre medlemmer og foreslår å oppheve lærernormen.
Skolen har et stort behov for flere kompetente lærere, men lokalt faglig pedagogisk handlingsrom basert på hver enkelt skoles behov bør settes foran normer.
For at et lag skal lykkes må vi ha spillere med ulik kompetanse. Læreren må ha noen å spille ballen til.
Det er ingen skam å snu.
Flere krav, færre ressurser
En rekke kommuner og fylkeskommuner har foreslått kutt til opplæringssektoren. Skolene blir gitt en budsjettramme som mange konserndirektører i næringslivet ville blitt svette av. Budsjettene er så trange at man må ha godt med is i magen kombinert med en svært god kreativ sans for å drive skolene forsvarlig.
På en skole på Vestlandet var rektor avhengig av innsatsen til sine to miljøarbeidere. For å kunne innfri lærernormen måtte rektoren i utgangspunktet si opp miljøarbeiderne.
I stedet ba hun miljøarbeiderne om å starte på PPU-utdanning slik at hun kunne beholde disse i staben og samtidig innfri normen. Eksemplene på skoleledere som snur hver stein for å gi et godt og tilpasset tilbud til elevene sine er mange.
Endring av Opplæringsloven stiller krav til blant annet lærernorm i grunnskolen og oppfølging av mobbesaker for å sørge for et trygt skolemiljø (§9a).
Et annet varslet krav som regjeringen går inn for i Meld. St. 6 (2019–2020) «Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO» er at skolene får en plikt til å følge opp elever med høyt fravær i grunnskolen.
Å sørge for et godt og trygt skolemiljø og hindre frafall er høyt prioritert hos skoleledere landet rundt. Å ta tak i slike problemstillinger er imidlertid svært ressurskrevende.
I dag fører dette til at rektorer presses til å kutte i alle andre tjenester som ikke er lovpålagt, men som er nødvendig for en god skolegang.
For å finansiere laget rundt eleven er det mange skoleledere som finner eksterne prosjektmidler, men søknads- og rapporteringsprosesser tar verdifull tid som skulle vært brukt til ledelse.
Andre rektorer ber om hjelp av lokalt næringsliv til å finansiere utstyr mot at elevene stiller opp for å synge på juleavslutninger.
Stortinget pålegger skolen stadig flere krav uten at det følger ressurser til å gjennomføre dette. Er det en villet politikk at skolen må være avhengig av almisser og dugnad for å få hjulene til å gå rundt?
Kutt i opplæringsbudsjettet kan også føre til smalere tilbud på skolene. Legger man ned linjer på distriktsskoler, vil tilbudet være så smalt at man i realiteten legger ned hele skolen. Lærlingeplasser vil kunne forsvinne. Yrkesfaglinjer som sørger for kvalifisert arbeidskraft til lokalt næringsliv kan bli lagt ned. Det vil få konsekvenser for hele lokalsamfunn og i verste fall resulterer det i fraflytting.
Hvem har ansvaret?
KS’ budsjettundersøkelse for 2020 for kommuner viser at det er i underkant av 80 prosent av kommunene i undersøkelsen som mener budsjettarbeidet er mer krevende for 2020 enn for 2019. Mange kommuner opplever at bemanningsnormer innen skole, helse og barnehage er underfinansiert fra statens side.
Samtidig sier prinsippet for statlig styring av kommuner og fylkeskommuner at kommunesektoren skal kompenseres fullt ut for anslåtte merutgifter som følge av nye oppgaver og endringer i regelverk.
Likevel presses ansvaret for kuttene nedover i systemet. Rektorene sitter med et vingeklippet budsjett som nesten er umulig å få til å strekke til kjerneaktivitet.
Skoleledere roper et felles varsko mot myndighetene som nå kutter i budsjettene til opplæringssektoren. Skolelederforbundet er bekymret for at kuttene vil gå ut over kvaliteten og undervisningen.
En nedbemanning i skolene vil ikke minst legge en ekstra byrde på de ansatte som skal takle flere oppgaver. Dette skjer i et år hvor Fagfornyelsen skal rulles ut som betyr at lærere og skoleledere skal forberede seg på å legge om undervisningen i alle landets klasserom.