Mediene omtalte nylig en voldsbølge som herjet i hovedstaden. Personene bak en del av ugjerningene ble beskrevet som unge gutter med minoritetsbakgrunn. Hendelsene har skapt mange reaksjoner.
Eirik Lae Solberg sier i Aftenposten at utviklingen bl.a. skyldes lite økonomisk støtte til frivillig innsats i forebyggende arbeid. Jeg er enig. Som et tiltak foreslår han å gi økt økonomisk støtte til Natteravnene og til Røde Kors Gatemegling.
Her er vi litt uenige. Det er ingen tvil om at Natteravnene og Røde Kors gjør en formidabel jobb, og de skal ha anerkjennelse for sin innsats.
Men skal man gjøre noe med ungdomskriminaliteten, så må man tenke nytt og langsiktig, og ta noen nye grep.
Fordi det handler rett og slett om at Ola på 60 år ikke alltid er den beste til å forstå Ali på 16 år.
Det finnes allerede mye frivillig innsats i bydelene. Jeg har i en tidligere kronikk nevnt både Dugnadsbrødrene og Sakeena som to gode eksempler
. Dette er en gjeng med fine lokale minoritetsungdommer som gjør en aktiv innsats for ungdommen på Søndre Nordstrand. De arrangerer temakvelder, aktivitetsdager, deler ut mat til trengende og tar vare på sitt lokalmiljø gjennom å tilby ungdommen småjobber hvor de kan tjene litt penger.
Tiltak som åpenbart bidrar til å holde ungdommen vekk fra dårlige miljøer.
Bounce#Back er en annen frivillig organisasjon. Denne har brukt flere år på å utvikle et mentorprogram. Organisasjonen er drevet av unge ildsjeler som gjennom mentorprogrammet engasjerer seg i livene til ungdommer og deres familier, og bistår med utfordringer relatert til integrering, utenforskap, skolefrafall, psykisk helse og kriminalitet.
Organisasjonen har hjulpet flere ungdommer på rett vei, men deres arbeid har ikke fått økonomiske midler til tross for at arbeidet har blitt lagt frem for politikere med beslutningsmyndighet.
Dessverre overser politikerne slike tiltak.
Frivillighet er viktig, men for å ha kontinuitet og for å jobbe langsiktig kan ikke forebyggende arbeid kun baseres på frivillighet. Derfor må man i større grad anerkjenne og gi økonomisk støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner som gjør en nyttig jobb med gode resultater.
Kanskje kan man lære noe av Groruddalssatsingen. På Facebook-siden til «Aktiv i Groruddalen» ser man til stadighet nye prosjekter med egne prosjektledere. Prosjekter som «Oppsøkende Grorud», «Etter skoletid» og «Jobb for ungdom» er alle prosjekter med formål om å bedre inkludere og aktivisere ungdom.
Det er ingen tvil om at dette er tiltak som er med på å styrke oppvekstsvilkårene til ungdom, og som kunne vært implementert i de andre bydelene.
Men det trengs noe mer for å stoppe ungdomskriminalitet. I et sekulært land som Norge er religion ofte undervurdert som ressurs og middel for å forebygge samfunnsproblemer.
Vi ser at identitetskonflikter, presentasjonspress, lav selvfølelse, usikkerhet knyttet til kropp og seksualitet, oppløsning av kjernefamilien, ensomhet og psykiske lidelser, er blant mange utfordringer unge møter i dag.
Realiteten er at religion kan være med på å gjøre en tryggere på ens identitet, gi etiske og moralske retningslinjer, styrke familiesamholdet og forebygge psykiske plager.
I forlengelsen av dette vil jeg hevde at ungdommers problemoppførsel i noe grad har sammenheng med en hedonistisk og individualistisk mainstream-kultur.
I denne kulturen rår «har du lyst, har du lov»-mentaliteten, og en dyrker seg selv og den sterkestes rett. Fokus er underholdning, materielle statussymboler og eget velvære.
Denne mentaliteten gjør at noen av oss ikke engang er villig til å gi fra oss sitteplassen vår til tante Olga på toget, avse noen kroner til humanitær hjelp eller delta i solidaritetsmarkeringer for fattige og undertrykte. Dette kan være et utslag av at foreldre og samfunnsinstitusjoner har forfektet en oppdragelse uten fokus på moral eller åndelighet.
Derfor mener jeg moskémiljøene kan spille en positiv rolle ved å forme unge muslimers utvikling.
Dersom moskeene vies en større rolle, har de potensial til å være arenaer for spirituell, intellektuell og moralsk vekst.
Her kan ungdommen søke veiledning, ungdomsrelaterte temaer tas opp, utdanningshjelp gis og et sosialt støtteapparat bygges. I tillegg må viktige samfunnsspørsmål som miljø- og klimaproblematikk, skjønnhetstyranni, rasisme og økonomisk ulikhet tas opp.
ICC-moskeen på Grønland, Minhaj-moskeen på Vålerenga og SNMS-moskeen på Mortensrud gjør i så henseende et fortjenestefullt arbeid, som andre moskeer kan hente inspirasjon fra.
Foreldrerollen bør også styrkes, slik at foreldre blir i bedre stand til å oppdra og forstå barna sine.
Dersom kunnskap om barnas livsverden er fraværende hos foreldre, vil det bidra til å skape en stor avstand til barn og voksne, og de vil ikke kunne fungere optimalt i oppdrager- og omsorgsrollen. Her må majoritetssamfunnet gi minoritetsforeldre rom til grensesetting og verdibasert oppdragelse. Foreldre på sin side må i større grad få kunnskap om hvordan fenomener som alkohol og narkotika, sosiale medier, sexisme, mobbing, seksualitet og psykisk helse påvirker ungdommens liv.
Islam forfekter at ingen er troende inntil en ønsker for andre det en ønsker for seg selv. Til ungdom som sliter og har havnet på skråplanet, vil vi derfor si: Vi ønsker dere godt. Dere er elsket av Gud og av oss voksne. Det er mulig dere har gjort feil, store og små. Det er greit, vi trår alle feil iblant. Det viktigste er at vi lærer av våre feil, angrer og forsøker å forbedre oss. Budskapet til oss andre: La oss snakke sammen på en saklig og konstruktiv måte for sammen å finne gode løsninger for vår ungdom. De er fremtiden.