Har du det verre enn besteforeldrene dine?
Jeg spør fordi jeg genuint lurer på om vår historieløse tilnærming til fremtiden skader oss mer enn den gagner oss.
Dave Rubin er en amerikansk politisk kommentator og vert for det politiske talkshowet «The Rubin Report» på Youtube. Det siste året har han turnert med Dr. Jordan B. Peterson på hans bokturné, og ved flere anledninger har Rubin åpnet showene med nettopp dette spørsmålet.
Ingen unge, uansett hvor radikale, har noen gang rukket opp hånden. Som han sa i et intervju tidligere i år;
«Det er som det postmodernistiske monsteret har blitt en slags sekulær religion. Unge i dag virker å ha mistet all mening og konkurrerer i et undertrykt-OL hvor man ser offerrollen som en dyd.»
Unge, engasjerte samfunnsborgere er svært viktig for at et samfunn skal utvikle seg, men i dag ser det ut som det går på bekostning av historien.
Vi kjemper med nebb og klør, med bind for øynene. Det virker som teknologien og kunnskapen den bringer oss, har gitt oss en akseptert vrangforestilling;
«Ingen har noen gang hatt de mulighetene vi har i dag, så det må bety at mine tanker om å forandre verden er unike»
Denne rettferdiggjorte og aksepterte vrangforestillingen er svært vanskelig å kritisere. Vi har verktøy og tilgang til kunnskap våre besteforeldre og foreldre ikke kunne drømme om.
Det gjør at vi får stimulert kreativitet og innovativitet på en helt ny måte. Vi skal så klart benytte oss av det flotte ved teknologien, for det kan bidra til å gjøre verden bedre på mange måter.
Men hvor er ydmykheten? Tror vi ikke at våre besteforeldre som var unge i fattige Norge i etterkrigstiden, har hatt samme tanker om å gjøre verden til et bedre sted?
Hvis vi ikke forstår historien, er vi dømt til å gjenta den.
En oppfattet undertrykkelse – ikke en reell
I et samfunn hvor nesten hver person under 60 år går med smarttelefon i lomma, oppstår det en absurd frihet. Vi lever et liv i Vesten i dag som for to generasjoner siden var helt utenkelig.
Samtidig skrives det daglig om økende angst og depresjon, og undertrykkelse har fått en ny oppsving i samfunnet.
Jeg klarer ikke å komme bort fra tanken om at dette er en oppfattet undertrykkelse, ikke en reell undertrykkelse.
Hvis vi snur bildet, så kan vi nok si det samme om oss unge i dag. Vi kan lese og lære om verdenshistorien, men vi klarer ikke å forestille oss det livet våre besteforeldre levde i Norge for under 100 år siden.
Hvordan de overlevde krig, sult, sykdom, død og tortur, og klarte å bygge opp Norge til det det er i dag – et av verdens beste land å bo i.
Mange vil kanskje mene at det trenger vi ikke.
At vi unge ikke trenger å forstå i detalj den tragedien og grusomheten som en gang var en smertelig virkelighet for folk flest. Eller kanskje du mener det er verre i dag – med det enorme presset på prestasjon og status, og en frastjålet personlig frihet som styres av store, korrupte organisasjoner som kun vil tjene penger på vår sårbarhet.
Begge oppfatningene mater den rettferdiggjorte og aksepterte vrangforestillingen.
Hvorfor føler vi oss mer undertrykte i dagens samfunn? Takler vi ikke den friheten vi har fått? Klarer vi ikke å påta oss ansvaret som følger en slik enorm frihet?
På tvers av generasjoner
Min bestemor har gitt ut bok i en alder av 81 år. Om hennes mor og far, og den store søskenflokken på 14, hvor hun er den yngste.
De vokste opp i Norge under 2. verdenskrig, noe som fører til at du blir tvunget til å bli tidlig voksen. Likevel hadde hun store drømmer om å reise ut i verden. Det ble dessverre ingen realitet slik Norge og mulighetene var på den tiden.
De drømmene min bestemor hadde i sin ungdomstid på 50-tallet, er de samme som jeg har hatt i min ungdomstid, to generasjoner senere i det 21. århundre.
Forskjellen er at jeg fikk, og får leve ut mine drømmer. For bestemor vil det forbli en ungdomsdrøm.
Uten en snev av bitterhet, men med overveldende genuinitet, har hun ønsket at jeg skal reise ut og oppleve verden. Det gjør meg ydmyk og takknemlig.
Hvorfor tror vi at vi er mye mer spesielle i dag enn de var før? Om noe, så er det vel teknologien som er unik, ikke oss. Vi er kun født inn i en verden som ligger for våre føtter.
Du har fått en sjanse i livets spill
Det er reelt at ikke alle er født med det samme utgangspunktet. Noen ganger er forskjellene forferdelig urettferdige og vonde. Kanskje andre er heldigere enn deg i livet – i alt.
Men likevel har du fått en sjanse, et liv i et velstående land som Norge. Et liv som besteforeldre og foreldre har lagt grunnlaget for. Det er faktisk alt vi kan forvente å få i livet.
Engasjer deg og kjemp for en bedre verden. Det er slik vi løfter et samfunn fremover og ikke stagnerer. Men ikke glem hvor du kommer fra. Vi er heldigere enn besteforeldrene våre.
Takknemlighet og ydmykhet kan ikke bli vår mangelvare.
