TV 2 prøver å kritisere medienes rolle og press under metoo-kampanjen. Men når Kristian Tonning Riise og Trond Giske ukritisk får fortelle «sin side av historien» om metoo-anklagene i Vårt lille land undergraves hele maktkritikken kampanjen klarte å oppnå.
Kristian Tonning Riise måtte i januar 2018 trekke seg som leder i Unge Høyre etter 11 konkrete varsler mot ham. Det alvorligste gjelder en hendelse i 2014 der Tonning Riise, 25 år gammel og i en lederposisjon, hadde sex med en overstadig beruset 16-åring.
Les også: Det som har knust metoo
Tonning Riise var bedt om å passe på henne, da hun var for full til å ta vare på seg selv. Hun kunne dermed ikke hverken samtykke eller motsette seg handlingen.
Tonning Riise beskriver selv i Vårt lille land-episoden hendelsen som «idiotisk». Han sår tvil om hennes opplevelse av hendelsen, ved å hevde at han ikke opplevde henne som særlig beruset.
Han innrømmer at han har beklaget overfor henne, men fastholder at han fortsatt har en helt annen oppfatning av hva som skjedde. Statsadvokaten ønsket å etterforske det som en mulig voldtekt, men etter ønske fra kvinnen ble saken henlagt. Hun ønsket ikke å gå gjennom en mulig rettssak.
Unge Høyre sentralt ble varslet allerede i 2014, men saken ble dysset ned og Tonning Riise ble valgt til leder i ungdomspartiet kort tid etter.
Det er viktig at media skal ta flere runder om dekningen av metoo. Vi skal ikke se ukritisk på det store mediepresset og dekningen av spesielt sakene til Giske og Tonning Riise.
Men det er ekstremt viktig å ikke miste perspektivet på hvem som sitter med definisjonsmakten og hvilke historier som fortelles.
I Vårt lille land har ikke TV 2 klart den vanskelige balansegangen mellom det å «vise den andre historien» og samtidig stille kritiske spørsmål ved den.
Spørsmålet til Tonning Riise om han har «vært på sjekker’n» på møter i ungdomspartiet han var leder for blir utrolig svakt. Når Gerhard Helskog så spør «soner du en straff? Og i så tilfelle, når har du sonet ferdig», blir det både latterlig og provoserende. Er dette TV 2 sin versjon av kritisk og nøytral journalistikk?
Det er forståelig at mennesker som har opplevd et slikt mediepress har sin egen opplevelse. Det er også lett å forstå at det har vært vanskelig for dem å miste nettverk, posisjoner og anseelse.
Det som er uforståelig er hvordan TV 2 bidrar til å male både Giske og Tonning Riise som offer i saken; et bilde begge selv har jobbet hardt for å bygge opp tidligere.
Begge mistet sentrale posisjoner på grunn av egen oppførsel. Og det er riktig, det skal ha konsekvenser dersom man misbruker makten sin.
Det må nødvendigvis gjøre vondt når man mister respekten og tilliten man hadde både i eget parti og i samfunnet ellers. Ved å skape et rom der de blir fremstilt som ofre virker det som TV 2 ønsker å undergrave fremskrittene som har kommet etter metoo-kampanjen.
Å markere at det er to år siden kampanjen startet, samtidig som man sår tvil under flere sentrale varsel, blir å ta flere skritt tilbake.
Vi må ikke glemme at de som mistet sine posisjoner i forbindelse med metoo satt i sentrale tillitsverv innenfor politikken. Det er nesten absurd å tenke på hvordan varslene fra 2014 ble behandlet, som ledelsen i Unge Høyre var informert om.
Saken fra 2014 ble av flere Unge Høyre-fylkeslag brukt som begrunnelse for hvorfor fylkeslagene ikke ønsket besøk av Tonning Riise, og hvorfor han ikke skulle være alene sammen med unge partifeller.
Eller den åpne hemmeligheten at unge kvinner som var nye i det ungdomspolitiske miljøet i Oslo i årevis fikk beskjed om å passe seg for Trond Giske, siden han likte unge jenter.
Det viser en kultur der åpenlyse maktubalanser har vært akseptert som en del av det politiske miljøet. Varslene mot Tonning Riise ble forsøkt dysset ned i Unge Høyre i lang tid. På samme måte unngikk Arbeiderpartiet å ta tak i problemet før det ble for stort.
Å behandle konkrete varsler om seksuell trakassering på en ryddig og respektfull måte er ikke rakettforskning. Andre organisasjoner og partier har klart å gjennomføre ryddige gjennomganger av varsler om seksuell trakassering i etterkant av metoo, og har lært mye av prosessene internt.
Sakene om Tonning Riise og Giske viser hvordan politikere som bryter med tilliten de har fått, prøver å etablere sin egen sannhet.
Vi må spørre oss selv hvem hvem som skal få fortelle sin historie. Ofrene for Tonning Riise, Giske og andres oppførsel ble ikke hørt, inntil metoo-kampanjen ble for stor og selv de mektige ble avslørt. Det er ingen som har hindret hverken Tonning Riise eller Giske i å fortelle sin tolkning av historien.
Det har de selvfølgelig rett til å gjøre selv. Men det er heller ingen grunn til å løfte dem frem. Om vi skal ta til oss lærdommen fra metoo må vi ikke glemme hvem som fortsatt har makten og hvem sin stemme som blir hørt.