«I morgon, i morgon, men ikkje i dag ...» heter det i en strofe i sangen til Stanley Jacobsen.
Men hva skjer om vi glemmer det vi utsetter, eller prioriterer annerledes dagen etter?
Dagene går og konsekvensene av våre utsettelser øker. Til slutt sitter vi tungt klistret i saker som Nav-skandalen med tusenvis av uskyldige dømte.
Vi mennesker har i større eller mindre grad den dårlige egenskapen at vi utsetter vanskelige og kjedelig gjøremål. I tillegg er vi smarte og må tenke over ting, gjerne helt til vi glemmer utfordringene vi baler med.
I menneskelige systemer ender til slutt all handlingsvegring i skandaler og vanskeligheter. Det ulykksalige er at det som regel går ut over folk som har mer enn nok å slite med fra før.
Ingen vil at det skal være sånn, men det skjer gang etter gang likevel. Hvorfor? Gir vi for dårlige beskjeder til hverandre? Eller er vi for dårlige til å ta imot beskjeder? Prioriteter vi feil?
At vi overlater ansvar til folk som ikke bør ha det, er åpenbart. Men det største problemet er at altfor mange går rundt i livet og tror at utfordringer går over av seg selv.
Så å si alle mennesker går rundt og venter på noe: En tilbakemelding, avklaring eller beslutning. For veldig mange går mye av tiden med til å purre og mase.
Tiden går. Men skal det være nødvendig å purre hele tiden?
Hvor blir det av det personlige ansvaret; å holde det man lover? Hvem kjenner seg vel ikke igjen i situasjoner der alle er enige om oppgavefordeling og tidsfrister, og gjennomføringen feiler fordi noen ikke gjorde det de lovte.
Vår unnfallenhet får alltid konsekvenser og en liten brikke kan få katastrofale følger. Den velkjente dominoeffekten slår til.
Hvorfor går det årevis fra noen i Nav oppdager at de har feiltolket lover og regler til etaten reagerer? Det er liten tvil om at det handler om mangel på respekt for andre mennesker.
Hovedproblemet er antagelig kommunikasjonen internt. Når noen i Nav har meldt fra, er det opplagt at det ikke har gått helt på skinner i videreformidlingen.
Har saken kjørt seg fast i en evig runddans mellom avdelinger, eller har den simpelthen bare stoppet av seg selv? Eller aller verst; har saken beveget seg sent som følge av den menneskelige egenskapen: «Jeg tar det i morra» eller at jeg «skal tenke på det». Eller har saken rett og slett blitt behandlet etter det-går-nok-over-av-seg-selv-metoden?
Et stort problem i alle organisasjoner, er at initiativtaker eller varsler alltid sitter igjen med svarteper. Kommer budbringer med dårlig nytt, starter automatisk mistro og beskyldninger.
Purres ikke saker tilstrekkelig, er det budbringer som ikke har gjort jobben sin. Tar en initiativ, sitter en selv tilbake med ansvaret.
Hva med frister og avtaler vi mennesker etablerer mellom oss. Hvor mange ganger opplever vi ikke unnskyldningens kunst når avtaler brytes.
En av dem er; «du burde jo sagt ifra og minnet meg på det», og budbringer sitter igjen med skylden. Det er sjelden at mottaker innrømmer sin unnfallenhet, og tilbakemelding om forsinkelser kommer sjelden før tidsfrister er falt for lengst. Resultatet er at folk slutter å melde fra. Vi slutter å bry oss.
Midt oppi all handlingslammelsen har vi alkens teknologi å hjelpe oss med. Tilgang til informasjonsgrunnlag for å fatte innsiktsfulle og rettferdige beslutninger har aldri vært bedre.
Vi har de beste hjelpemidler til å forenkle våre oppgaver og få opp farten. Administrativt går det meste likevel umåtelig tregt. Vi er flinke til bygge og skape ting, men når det gjelder beslutninger av stor betydning for våre medmenneskers liv, forekommer ofte total mangel på handling.
Disse forholdene gjelder ikke bare offentlige virksomheter. Manglende gjennomføringsevne er trolig den største bremseklossen i hele samfunnet. Innovasjon og utvikling hemmes. Vi klarer ikke gjøre gode valg. Kua dør av sult, mens gresset gror.
Vi nordmenn er nok for godt vant. Det er ingenting som haster. Vi tar det i morra!