Selv om du ikke leser mange aviser, så har du nok fått med deg beskjeden om hvor viktig menneskelige relasjoner er for vår lykke.
Eller kanskje du har lest det i en overflod av bøker som forteller betydningen av virkelige venner – ikke Facebook-venner, som skal kunne si litt om hvor godt ditt liv er.
I denne sammenheng er ensomheten modernitetens pest.
Den ødelegger vår helse og livets gleder. Derfor maner avisartikler og bøker oss til å gå ut, møte andre mennesker og skape relasjoner med dem.
Det er et voldsomt fokus på lykke som den ultimate psykiske tilstand i dagens samfunn. Lykke er blitt en plikt.
Affektteoretikeren Sara Ahmed har fokusert på følelsenes politiske og kulturelle betydning i sin forskning. I «Social Happiness» påpeker hun at lykke har en slags intensjonalitet, det vil si den er målrettet. Vi blir ikke bare lykkelige av noe, men at noen objekter blir lykkelige for oss fordi vi forestiller oss dem som lykkefrembringende.
Dermed er lykke i objektene som peker mot noe som følger. Altså, lykke består i forventningen av det som følger. Disse objektene som Sara Ahmed refererer til er vilkår for lykke.
Fremtidige hendelser, som for eksempel bryllupsdag, er sett på som en lykkefaktor. Dermed er å gifte seg, få barn og familie, for eksempel, sett på som sosiale goder som former en felles oppfattelse av lykke. Det samme gjør vennetall, ifølge allestedsnærværende «studier viser»-innlegg.
Dagens mantra er at ensomhet skal unngås og foretrukket alenetid skal være begrenset. Alt annet er unormalt. Men her oppstår et stort tilbakeslag: Hva med menneskene som ikke har noen glede av disse sosiale godene?
De blir jo fortalt hele tiden om at lykke er å ha en partner, barn, mange venner og et aktivt arbeidsliv. Men når de selv ikke opplever det som lykke, hva skal de mene om seg selv?
Da må man prøve å finne forklaringer på hvorfor man ikke opplever lykke. Konsekvensene av forsøk på forklaringer blir skuffelse, engstelse, tvil på seg selv, sinne og ikke minst en fremmedgjørelse. Dermed blir det sosiale og det individuelle narrativet uforenlig.
Det er nok å åpne en hvilken som helst avis for å bli servert mantraet om at «Lykke er andre mennesker». Men vi må også tillate oss å flørte med Sartres betraktningsmåte: «Helvete er andre mennesker».
Vi blir sårbare ved å tenke på velvære kun i relasjonene vi har med andre. Unge i dag kjenner på ensomhet som aldri før, får vi høre stadig vekk.
Kan ikke en forklaring være at vi insisterer på å definere lykke ut ifra hvor mange venner vi har, hvor mange fester vi er med på, hvor mange aktiviteter vi engasjerer oss i?
Med et sterkt fokus på viktigheten av andres tilstedeværelse i vår liv, går vi glipp av muligheten til å skape en relasjon med oss selv.
Det å kjenne seg selv skal aldri tas for gitt. Et liv tilbrakt sammen med andre til enhver tid tar oss vekk fra vår essens. Vi lurer ofte på hvorfor unge mennesker i dag er så konforme, så lydige, så ansvarsfulle.
Samtidig undrer vi oss om hvorfor de er så ensomme når de er i en ustanselig kommunikasjon med andre. Kan det tenkes at de ikke finner seg selv i kontakt med andre?
Kan vi muligens betrakte jaget etter vennskap som en slitsom affære? Det ser ut som det romantiske syn på alenetid som veien til livstilfredshet har blitt erstattet med en sosial travelhet. Personlig utfoldelse ses gjennom de sosiale relasjonene man er del av.
Selvsagt er det en utfordrende prosess å kunne forstå at andres måte å oppfatte livet på ikke nødvendigvis er din egen! Det er jo så enkelt å ta fra hyllene foran oss ferdig pakket «et-godt-liv-opplegg».
Men lykke består i å leve i kontakt med deg selv. Det betyr å leve årvåkent i nuet. Derfor må du finne ut om andres lykke også er din egen.