Vi vil ikke være et veldedighetsprosjekt

For noen dager siden tok vi imot YS' likestillingspris. Vi er stolte over å få prisen og har selvsagt takket så mye for den. Vi setter stor pris på at det vi jobber for hver dag, anerkjennes som likestillingsarbeid. Det er helt nødvendig.

Fersk forskning om holdninger og fordommer i Norge viser at urovekkende mange ser på funksjonshemmede som snille og litt dumme.

Vi vet at det er sant, vi har opplevd det selv. Holdningene til hva vi har å bidra med, er den største hindringen vi møter, og gir seg utslag i en praktisk politikk som fører til at vi blir utestengt fra viktige samfunnsarenaer.

Det begynner allerede på barneskolen. Ca 80 prosent av alle skolebygg, er utilgjengelige. Mange av oss møter holdninger om at det ikke er så farlig om vi kommer inn på skolen eller i klasserommet, for vi skal ikke bli noe likevel, vi skal jo bare trygdes.

En av tre funksjonshemmede har opplevd at fordommene tar form av hat og trakassering. Hindringene er der også i den praktiske hverdagen.

Vi som trenger praktisk bistand, får altfor ofte for lite assistanse til å kunne leve helt vanlige liv. Til å gå på skole og jobbe. Vi bruker enorme ressurser på å krangle med kommunen for å få våre rettigheter innfridd.

Funksjonshemmede blir sett på som pasienter og passive mottakere av offentlige tjenester og ytelser. Vi blir snakket om som lenket til rullestolen. Folk synes synd på oss.

Men vi lider ikke av våre funksjonshemninger, vi lider av noe mye verre – vi lider av diskriminering. Det gjør noe med oss.

Det finnes også andre historier om oss. Vi blir også brukt som inspirasjon, vi blir fortalt at vi er flinke som «tar bussen» og som «snakker for oss selv». Men vi vil ikke være folks inspirasjon, vi vil være deres kollegaer. Vi er altfor langt unna det målet i dag.

Over halvparten av alle funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet. 100 000 av oss ønsker å jobbe.  Arbeidsminister Anniken Hauglie oppfordrer funksjonshemmede til å søke jobb og hevder det er masse jobber der ute. Vi har forsøkt å forklare arbeidsministeren hvor problemet ligger, og at det handler om systematisk diskriminering og manglende tro på at funksjonshemmede fungerer i arbeidslivet.

Vi skulle ønske arbeidslivets foreninger var tøffere da målet om flere funksjonshemmede i arbeid ble fjernet fra IA-avtalen. Regjeringen har erstattet dette målet med en frivillig inkluderingsdugnad og oppfordrer flere aktører til å ta på seg ansvaret.

Vi mener dette gjør likestilling av funksjonshemmede i arbeidslivet til et veldedighetsprosjekt.

Vi takker for likestillingsprisen, men gjør det med en forventning om at også fagforeningene tar del i arbeidet mot diskriminering, som vi anser som et samfunnsansvar.

Vi kommer til å fortsette å minne om dette så lenge det er nødvendig. Vi vil ikke være et veldedighetsprosjekt!