Debatt

Verdens ledere må ta grep

Vi tømmer havet for fisk og fyller det med plast.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Min bestefar, Jacques Cousteau, var en pioner innen havforskning. Han viste verden et spektakulært og frodig univers under havoverflaten – en verden vi fremdeles bare er i starten av å kunne forstå. Han hjalp oss med å bli glade i havets enorme og varierte økosystemer, og han hjalp oss å innse at vår fremtid uløselig er knyttet til havets helse.

I dag ser fremtiden dyster ut. Vi ser at vi dramatisk må endre hvordan vi behandler havet – denne livsviktige ressursen.

Overfiske, ødeleggelse av sjødyrenes leveområder, forurensning og klimaendringer påvirker det marine miljøet. Effekten vi mennesker har hatt på verdens hav oppdages best når vi ser tilbake en generasjon eller to. Det undersjøiske mangfoldet og fargesprakende livet min bestefar oppdaget, er ikke det samme som barna mine opplever.

Les også: Dette ble en vekker for Cecilie Skog: - Vi må få plastfrie valg

Bilder og filmer fra min bestefars tidlige ekspedisjoner, skildrer en frodighet som dagens forskere og sportsdykkere kan se langt etter. Bare i løpet av min egen levetid har gradvis noen av mine mest elskede dykkeplasser blitt lagt øde og endt opp som dødt hav.

Nå som barna mine begynner å få et forhold til havet, frykter jeg denne virkeligheten: Et hav som tømmes for fisk og fylles med plast. Anslagsvis 8 milliarder kilo plast kommer ut i havet hvert år. Det tilsvarer en full søppelbil med plast hvert minutt, hver dag, hver uke – år etter år. Og det skal bli verre.

Dette bør ryste oss alle langt ned i grunnvollene, for vi vil aldri bli kvitt plasten. Engangsplast er designet for å brukes kun én gang. Samtidig er plasten evigvarende – i årtusener. Millioner av kilo plast ender i havet hvert år og vil aldri forsvinne, de brytes bare ned i mindre og mindre biter. Denne mikroplasten spises av de minste sjødyrene og finner veien opp i næringskjeden, og inn på ditt middagsbord. Vi vet at plast finnes i maten vår, i luften vår og i vannet vårt. Men vi vet ikke hvordan dette vil påvirke helsen vår. Vi vet bare at det ikke er bra – og at det vil bli verre.

Les også: Miljødirektoratet vil forby plastbestikk

Av all produsert plast i verden blir kun ni prosent resirkulert. Selv med enorme fremskritt vil ikke klare å holde følge med den anslått økende produksjonen av plast. Så vi er nødt til å redusere plastproduksjonen og tilby plastfrie alternativer til folk. Til nå har foreslåtte løsninger på denne krisen ofte vært distraksjoner og skyld lagt på forbrukerne. Vi kan ikke fortsette med å rette baker for smed. Hvis badekaret ditt rant over, så ville du først ha slått av vannkranen før du løp etter en mopp.

Men det er mer. Mens vi rydder opp i havet, må vi ikke ta blikket fra hovedmålet: Gjenopprette biologisk mangfold og det frodige livet som en gang var.

Befolkningen i verden vokser, og med mindre vi blir smartere til å forvalte naturressursene våre, vil ikke planeten vår kunne fø de anslagsvis 10 milliarder mennesker innen 2050. Daglig vil et sunt hav kunne mate én milliard mennesker. Men da må det bli en stopp på overfisket. Vi må beskytte havets habitater mot vilkårlige og destruktive fiskemetoder som bunntråling. Vi må skape marine naturreservater og hindre at fiskebestandene blir overfisket. Det krever åpenhet i hele fiskerinæringen fra hav til bord.

Vi tømmer havet og fyller det med plast. På bare noen generasjoner har vi gått fra overflod til knapphet, fra rent vann og sand, til strandlinjer kvalt av plastsøppel. Vi må gjøre noe nå. Det er på tide å snu. På Ocean-konferansen i 2019 kommer verdensledere sammen for å forplikte seg til det som kan bli den største restaureringen av natur i menneskets historie. Jeg håper de er rede til å ta grep.

Les også: Dette avfallet bekymrer oss mest

Det passer således godt at årets konferanse holdes i Norge. Landet har den nest lengste kystlinjen i verden. Åtti prosent av Norges befolkning bor mindre enn 10 km fra havet, og det gir levebrød til hundretusener av mennesker.

Havet har gjort Norge til den nest største eksportøren av fisk og sjømat i verden. Dette er en nasjon hvis identitet og ånd er nært knyttet til havet. Nordmenn, mer enn noen andre, forstår at havets skjebne er vår felles skjebne.

Det gjør meg håpefull å være på besøk her på dette tidspunktet i historien. Havet kan leges, hvis vi tillater det. Og en dag, om ikke mine barn, så vil kanskje mine barns barn oppleve det deres oldefar så da han først gled ned under havets overflate. Et hav fylt til randen av liv.