Jeg er den «dumme syriske moren» i barneboka «Sitronlimonaden» av Hilde Henriksen. Jeg er nemlig også fra Damaskus, som moren i boken – og jeg snakker heller ikke perfekt norsk.
Forskjellen er at jeg jobber i kommunen, mens mammaen i boken er «dumme mamma som alltid er hjemme». Jeg måtte flykte fra Syria til Norge i 2016. I boken har den syriske alenemoren én gutt, Nasir. Selv har jeg vært skilt i elleve år, og jeg har to gutter på 12 og 13.
I «Sitronlimonaden» er Nasir, hovedpersonen, frustrert på moren sin. «Dum, dum, dum. Dumme mamma, tenker han. Dumme Mamma som ikke kan reglene på skolen. Hun vet ikke at sitronlimonade er saft. Hun vet ikke at saft ikke er lov.»
Og: «Æsj, tenker Nasir. Jeg vil være norsk.» Før gutten tenker: «Mamma er fra Syria og går med hijab. Jeg vil ha en mamma med norske klær». Boken avsluttes med at mor og sønn drar til Syria. Der kan Nasir drikke sitronlimonaden sin i fred. Tydeligvis kan han også bruke «genseren som klut».
Det er mye ved boka jeg ikke forstår. Jeg skjønner den ikke selv om jeg har studert juss på Universitetet i Damaskus. Jeg skjønner den ikke selv om utdrag fra «Sitronlimonaden» brukes i skolebøker i 2. og 4. klasse, for barn helt ned i syv års alder.
Jeg skjønner ikke hvordan moren kan ha lært gutten opp til å bruke genseren som «klut»: slik blir ikke syriske barn oppdratt. Jeg skjønner ikke hvorfor gutten i boken drikker «sitronlimonade»: en drikk vi ikke har i vårt land Syria, noe min egen mor bekrefter.
Jeg skjønner ikke hvordan en bok som kom ut i 2010, før Syria-krigen, kan ha et slikt enormt fokus på «hijab»: et plagg jeg ikke har sett at syriske mødre har brukt her i Norge eller i Syria på den tida. Jeg kjenner meg kort og godt ikke igjen. Kan det være et annet land hun har prøvd å skildre?
Men jeg skjønner at de syriske ungdommene, som i stipendiat Lene Anundsens analyse «Litterær friksjon», i «Norsk Litterær Årbok 2018», uttaler seg kritisk om bokens orientalistiske fremstilling av vårt sekulære Syria.
Og jeg skjønner forsker Anundsen når hun skriver: «Den negative koblingen mellom hijab og svak integrering kan leses som at «Sitronlimonaden»s allmenne repertoar – eller «Sitronlimonaden» som ytring – uttrykker en viss skepsis til integrerbarheten til muslimske kvinner.»
Har ikke vi syriske flyktninger i Norge, nå i 2019, motbevist bokens skepsis og de klisjeer vi tillegges?
Hva med de unge syrere som ifølge medieoppslagene allerede nå får en rekke seksere på vitnemålet i Norge – som legestudent Lilas Alzaeem. Eller hva med syrisk-norske Joseph Diab på Universitetet i Tromsø, som nylig kom på andreplass i Forsker Grand Prix? Hva med alle syrere som skaffer seg jobb og blir en del av Norge? Er det noe rart at andre mødre enn meg tok kontakt med lege Mina Adampour og luftet sin frustrasjon?
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) fikk en e-post for å vurdere utdragene fra «Sitronlimonaden» i skolebøkene i 2. og 4. klasse.
Jeg har ikke lest disse skolebøkene i detalj, og jeg kan ikke konkludere. Jeg kan imidlertid uttale meg om hele boken.
Slik jeg leser den, er «Sitronlimonaden» ikke rasistisk per se – men det holder med ett råttent stykke sitron for at en kasse skal råtne.
Kjære forfatter: Jeg opplever at det du skriver om syrere, er basert på lite kunnskap. Syriske mødre er leger, advokater, malere, lærere. Syriske kvinner er generelt vellykkede innenfor feltene de bedriver. Da du skrev boken, hadde Syria et stort mangfold av religioner, som levde sammen i harmoni. Dette merker vi ikke i boken din. Tvert imot så ser vi mest bilder av stereotypiske muslimer.
Gjentakelse av ord er et sterkt litterært virkemiddel. Ordet «dum» blir brukt hele 14 ganger i boken – da mest med knyttet til moren og hennes syriske bakgrunn.
Det virker ikke naturlig at barn tenker slik umotivert. Skolebøker burde ikke bygge opp under fordommer, men inspirere kommende generasjoner til å ta vare på hverandre.
Syriske kvinner står i tradisjonen til en av historiens mest kjente dronninger, Zenobia fra Palmyra (200-tallet), hun som Holberg hyllet. Vi er også stolte over vår syrisk-romerske keiserinne Julia Domna, og av vår legendariske, assyriske dronning Semiramis.
Vi er stolte over at den syriske Ugarit-sivilisasjonen skapte det første alfabetet, for over 3000 år siden. Syria er også kristendommens vugge, med svært viktige kirker: Ananias, Izra og Saint Mary Homs. Min by, Damaskus, er verdens eldste hovedstad. Og vi elsker vårt damask: praktstoffet som ble utviklet i Damaskus.
Husk at Syria, før krigen startet i 2011, var sekulært og fullstendig annerledes enn nå. I dag er vårt land mest kjent for krig og tragiske hendelser.
Vi syriske flyktninger kom hit til vakre Norge fordi vi behøvde trygghet for å kunne være like gode innbyggere i Norge som i vårt første hjemland. Norge åpnet sine armer og ga oss en varm omfavnelse etter krisen som rammet mitt kjære Syria. Denne hjertevarmen kommer vi aldri til å glemme.
