Forrige fredag var det to år siden den historiske traktaten om forbud mot atomvåpen åpnet for signering. 50 land signerte umiddelbart avtalen som på kort bare kalles Forbudstraktaten. Norge var ikke et av disse.
Forbudstraktatens framtid er usikker. Avtalens premiss er at et forbud mot atomvåpen vil skape et stigma som delegitimerer atomvåpen. Målet er at de ni landene med atomvåpen, atommaktene, blir påvirket av det presset et slikt stigma fører til, og til slutt kvitter seg med sine atomvåpen.
I dag har 26 land ratifisert avtalen, mens ytterligere 70 land har signert. Fortsatt har ingen NATO-land eller atommakter sluttet seg til. Det er lite bevegelse blant disse statene i retning mot å støtte opp under et slikt forbud.
Det man i stedet observerer er en økende avstand mellom tilhengere og motstandere av Forbudstraktaten.
I vår raste debatten om hvorvidt Norge som første NATO-land skulle slutte seg til den omfattende avtalen som forbyr stater enhver befatning med atomvåpen.
Hovedargumentet som ble brukt for norsk tilslutning var at dette ville bidra til å legge et press på atommaktene.
I min masteroppgave undersøkte jeg et viktig tema i denne debatten, nemlig hvordan normpress påvirker stater til å slutte seg til Forbudstraktaten. Funnene mine er like enkle som de er viktige.
På lik linje som at mennesker bryr seg om å passe inn i et fellesskap, blir land påvirket av hva andre land gjør. Et land foretrekker ofte å oppføre seg på samme måte som andre land det liker å sammenligne seg med.
Man sier gjerne at mennesker eller land kan tilhøre ulike identitetsfellesskap, og de som hører til samme fellesskap har en tendens til å oppføre seg noenlunde likt.
Grunnen til dette er blant annet de normene som finnes innenfor slike fellesskap. Normer kan presse både mennesker og land til en viss oppførsel. Dette gjelder også når beslutningen om man skal slutte seg til viktige nedrustningsavtaler skal tas.
Slike fellesskap, hvor land oppfører seg likt og skaper et normpress, kommer til syne i regioner som Latin-Amerika og Sørøst-Asia. I disse regionene har en stor andel land sluttet seg til Forbudstraktaten.
Er det da slik at Norge kan skape et slikt gruppepress hvis vi slutter oss til Forbudstraktaten? Vil norsk tilslutning føre til at en bølge av europeiske land, NATO-land eller til og med atommaktene selv slutter seg til? Neppe. Min analyse gir solid støtte til at gruppepress eller normpress mellom land kan påvirke andre land til å slutte seg til Forbudstraktaten. Dette funnet gjelder likevel bare i de tilfellene hvor slik tilslutning ikke medfører noen stor sikkerhetspolitisk kostnad for landet.
I Latin-Amerika eller Sørøst-Asia ser det ut til at et reelt normpress har funnet sted, og dette har presset landene til å signere Forbudstraktaten. For landene i disse regionene går ikke tilslutningen på akkord med landenes vitale sikkerhetspolitiske hensyn. Normpresset får derfor en reell påvirkningskraft på landenes oppførsel.
For alle atommaktene samt alle land som har en sikkerhetsgaranti fra en atommakt, vil tilslutning til en avtale som forbyr atomvåpen bety enten å måtte fjerne alle sine atomvåpen, eller å gå mot den militæralliansen man er medlem i.
Ifølge resultatene fra min analyse trumfer disse sikkerhetspolitiske hensynene alltid et normpress fra andre land.
Det presset som en norsk tilslutning til Forbudstraktaten ville skape vil derfor prelle av på atommaktene, samt andre land hvor atomvåpen direkte eller indirekte er en sentral del av landets sikkerhetsstrategi.
Normpress fungerer i så måte som en redningsvest som bare holder en flytende på grunt vann. På grunt vann, hvor det å følge en norm ikke innebærer noen stor sikkerhetspolitisk kostnad, har normer en reell påvirkningskraft. Ute på dypt vann, hvor normen strider imot et lands sikkerhetspolitiske interesser, er ikke redningsvesten kraftig nok til å holde en flytende.
Når Norge og andre land skal vurdere tilslutning til Forbudstraktaten, er det vesentlig å ha et så robust informasjonsgrunnlag som mulig. Mine funn bidrar til dette.
I en tid hvor eksisterende avtaler slår sprekker, må vi ta stilling til om vi skal prioritere å bevare fungerende avtaler og regimer, eller støtte opp under nye. Argumentet om at tilslutning til Forbudstraktaten vil skape et stigma eller gruppepress som igjen vil endre atommaktenes adferd, fremstår som ønsketenkning.
Norsk tilslutning reduserer ikke sjansen for atomkrig i verden.