Ida Eliassen-Coker skriver i Dagsavisen (9.11.19) om at vi trenger en ny arbeidshverdag. Underveis i teksten kunne jeg kjenne at noe skjedde i meg. Jeg ble forbanna.
For jeg er nettopp en slik som har valgt å få en hel flokk med barn, og ble nødt til å delvis bortprioritere arbeidsmarkedet på dets premisser. Samtidig kan jeg finne meg selv i å unnskylde meg for det.
Har jeg valgt å produsere fire nye skattebetalere så skal jeg jammen meg ta støyten sjæl, liksom.
Jeg ble gravid da jeg var 28 år. Biologisk temmelig ideelt, også på et samfunnsøkonomisk nivå. Tre måneder tidligere hadde jeg levert hovedfaget mitt i sosialantropologi og tatt et tre måneders oppdrag som koordinator for en solidaritetsbrigade til Guatemala. For kost og losji. Solidaritet i praksis for andre enn meg selv og mitt kommende barns økonomiske fremtid.
Les også: Vondt å være barnehagemamma
Da de to strekene viste seg på graviditetstesten hev jeg meg rundt. Jeg søkte på samtlige undervisningsstillinger i Oslo kommune. Ikke var jeg lærer, men jeg var gravid og det var lærermangel.
Heldigvis fikk jeg napp før kulen på magen kunne anes, og kom raskt i gang som kontaktlærer i Groruddalen. Jeg var eneste voksen sammen med nesten tredve elever som stadig vekk endte i slåsskamper i klasserommet. Legen min sykemeldte meg delvis, halvveis i svangerskapet, og oppfordret meg til å ta vare på meg selv og barnet mitt. Da jeg ymtet om at jeg synes det var litt vanskelig, påminnet han meg om at jeg faktisk bar en skattebetaler i magen.
Legens måte å sette ting i perspektiv på, tok heldigvis bolig i meg, og skammen over å la barnas behov ta sin plass, ble byttet ut med stolthet. Med dette perspektivet er arbeidslivet samtidig blitt et rom jeg opplever å ha bare delvis tilgang på.
Les også: Deltidsproblemet er også et likestillingsproblem
Med to barn og jobb levde jeg i en sjokkarta tilstand. Krysspresset var konstant til stede i livet mitt. Før jeg fikk barn var jeg temmelig stor i kjeften. Om hvordan jeg ikke skulle la det å få barn justere kursen på alle arenaer i livet mitt. Først da jeg selv opplevde å bli forelder forsto jeg hvor ufattelig naiv denne tankegangen var.
Min første hadde minst ti ørebetennelser samt voldsomme utbrudd av atopisk eksem i sine første leveår. Jeg hadde stadige brystbetennelser og psykisk kjentes det ut som jeg brått hadde fått en ekstra kroppsdel, altså denne ungen som jeg opplevde det tidvis smertefullt å være separert fra.
Jeg opplevde meg prisgitt barnets behov, og ikke minst mine egne behov som forelder. Arbeidssfæren var noe fjernt, krevende og ofte ganske utilgjengelig i hele småbarnsfasen.
Professor Anne Eskild ved Institutt for klinisk medisin UiO, skrev i Aftenposten 5/6 18 om hvordan det i Norge er lønnsarbeid og ikke reproduksjonsarbeid, som belønnes. At kvinner føder færre barn synes hun ikke er særlig merkelig tatt i betraktning av denne politikken.
Hun påpeker at det å lage mange barn, foruten å utgjøre en helserisiko, krever år med fysisk krevende arbeid: graviditeter, fødsler, amming, samt opptrening etter svangerskapet. For mange også flere år uten sammenhengende nattesøvn. Til tross for at det hevdes vi har verdens beste offentlige ordninger for kvinner som får barn her til lands, så er det faktisk slik at foreldrepengeordningen bare er for kvinner med lønnsarbeid.
Les også: Søkte jobb i fagbevegelsen – blei møtt av bemanningsbyrå
Får vi barn og jobb i feil rekkefølge, noe som kunne være heldig rent biologisk, så taper vi offentlig støtte som bare de med lønnsarbeid har rett til. Kvinner som bruker sin arbeidskraft til å føde mange barn har dessuten ikke særlig gode forutsetninger for samtidig å bedrive fullt lønnsarbeid. Prioriteres hjemmearbeid i familiehusholdningen går trygderettigheter, sykepenger og pensjonspoeng tapt.
Statsministerens nyttårstale med oppfordringer til en mer aktiv reproduksjon er fullstendig på kollisjonskurs med signalene som sendes oss borgere, om forventet og fullstendig dedikasjon til arbeidslinja. Frivillig deltid er ikke å anse som et stuereint alternativ, og velger vi det lell skal vi nok få kjenne at det svir.
Et karikert utslag av galskapen er et tiltak som nå prøves ut for å «hjelpe» foreldre til å prioriterere arbeidslivet fullt og helt, nemlig nattåpne barnhager. Jeg gremmer meg over vårt samfunns sneversynte verdimålingssystem.
I spalten «De nære ting» i Klassekampen (26.11/18) skriver Eva Tryti om «deltidsfelleskapet» og om hvordan vi streber etter å få plass til alt, innenfor temmelig urealistiske rammer.
Hun jobber som parterapeut og møter daglig par som til sammen utfører minst tre fulltidsjobber.
Les også: Et organisert og anstendig arbeidsliv for alle!
To fulltidsjobber med lønn og en fulltidsjobb uten lønn, nemlig arbeidet med hushold og omsorg for barn. Denne tredje jobben viser statistikken at det fortsatt er kvinnen som utfører den største delen av. Etter lang tids erfaring med par, anslår Tryti at ca. 160 prosent lønnsarbeid for småbarnsparet er smertegrensen for hva de fleste kan tåle. Jeg har fått fire barn, men jeg har jammen meg mye å fare med ut over morsrollen.
Til tross for at jeg har en svært dedikert barnefar å dele omsorgsoppgavene med, så har vi begge opplevd det som helt nødvendig å jobbe redusert fra vi ble foreldre.
For vi vil begge jobbe og begge være med barna utenom de mellomrommene som så mange definerer som en tidsklemme.
Et inkluderende arbeidsliv bør kunne inkludere arbeidstakere i alle livets faser og selvfølgelig romme barnas behov. Som Ida Eliassen-Coker påpeker så trenger vi en arbeidshverdag som tar større hensyn til mennesket og har mindre fokus på timelister. I tillegg er en redefinering av selve arbeidsbegrepet tiltrengt.