30. august deltok til sammen over 60.000 mennesker på til sammen 43 steder over hele landet på det som ble norgeshistoriens største klima- og miljømarkering. Vi brølte og streiket for klimahandling. Denne gangen var ikke ungdommen alene.
I løpet av året har over 50.000 norske elever streiket skolen i protest mot dårlig klimapolitikk og handlingslammelse. Vi er sinte og veldig, veldig skuffet. Vi er redde for konsekvensene av at makthavere ikke tar de nødvendige valgene, nå som vi fortsatt har tid til å bremse skuta. Skolestreikene oppsto fordi vi nekter å finne oss i fremtidsscenarioet vi er på stø kurs mot.
Estimater fra FNs klimapanel sier at verdens utslipp innen utgangen av 2020 må være på vei ned. Innen 2030 må vi ha halvert verdens utslipp for å unngå oppvarming på mer enn 1.5 grader.
Les også: De unge hylles, men hva gjør vi?
Konsekvensene har man rett i å være redd for. Vi hører om isbreer som smelter, regnskoger som brenner, tørke, flom, orkaner og andre typer ekstremvær. Dyrearter forsvinner, torskestammer blir utrydningstruede og millioner av mennesker blir drevet på flukt. Vi er på stø kurs mot over 3 graders oppvarming.
Er ikke dette en krise? Er ikke dette noe det er verdt å prøve å unngå? Er ikke dette viktigere enn bompenger eller eiendomsskatt? Det virker kanskje fjernt og uviktig for oss i Norge, som jo tross alt er noen av dem i verden som vil komme best ut av situasjonen.
Likevel er det flere og flere som nå merker konsekvensene av klimaendringer på kroppen, her også. Den 30. august streiket også mange norske bønder for klimaet.
I ett år har unge over hele verden streiket skolen for å sette fokus på temaet og press på makthavere. Vi føler oss ofte alene, og kampen kan fort kjennes håpløs når vi ennå ikke ser de tiltakene vi virkelig trenger på agendaen.
Det er klart det er vanskelig å gjennomføre de nødvendige klimamålene - ingen har noensinne sagt noe annet. Men forskningen er klar på at alternativet er verre. Handlingslammelse er verre.
Forrige fredag streiket vi skolen igjen, sammen med nærmere 10.000 andre ungdommer i hele landet. Igjen kjente vi på gleden av det å faktisk få brukt stemmen, som vi dessverre ikke får brukt ved valget. Samtidig kjenner vi på en uro. Vi gjør det vi kan, og det kommer vi til å fortsette å gjøre.
Men det er ikke nok! Ungdommer kan ikke redde verden, for når vi får være med å bestemme er det for sent. Vi trenger at de som kan stemme, at de som har stor innflytelse, makt og handlingskraft gjør alt de kan nå, de også.
Les også: Disse storbyene synker stadig mer
30. august ble en historisk dag. Da stemte vi, store og små, elever og uteksaminerte, bønder og byfolk, fra hele landet i et øredøvende brøl for klimahandling.
Det ble en sammenkomst og et samarbeid vi aldri har opplevd før i den norske klimakampen. Det er slikt vi trenger. Vi trenger flere voksne som støtter oss, saken vår og som vil høre på vitenskapen. Vi trenger å forstå hvor kritisk situasjonen er, og hvor viktig det er å gjøre alt vi kan for å hindre en global oppvarming på mer enn 1,5 grader. Vi trenger at folket er med på omstillingen vi som samfunn må gjennom.
Men det viktigste, og det vi fortsatt mangler, er mest klimahandling fra de med mest makt. Det skal sies at man har satt i gang mange gode tiltak, og summen av disse er viktig. Likevel er vi langt fra å nå både klimamål og Parisavtalen. De som har størst makt har størst ansvar, og sitter med muligheten til å bestemme om Norge skal bidra til løsningen eller til forverringen av klimakrisen.
Vi trenger at ledere og politikere blir med i klimaopprøret, og setter inn alle midler for å få til en snuoperasjon. Dette er ikke en kamp mot verken ledere, politikere eller folk flest.
Les også: – Ubegripelig, sier Greta Thunberg om alt som har skjedd ett år etter at hun begynte streiken
Det er en kamp mot handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse. Det er en kamp for klimahandling, nå! Det er en kamp vi alle må ta der vi kan, men vi er avhengige av at de som kan gjøre mest blir med.
Kjære Erna. Vi trenger deg og dine med på laget. Hvis ikke klarer vi ikke å snu skuta.