Debatt

Vondt å være barnehagemamma

Måten å skaffe full barnehagedekning på var å stappe barnehagene fulle.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg skriver dette midt på natta, etter at jeg nok en gang har våknet med vondt i magen fordi jeg er så redd og forbanna over dagens barnehagesituasjon.

Jeg ligger og tenker på alt jeg gjerne skulle sagt til mellomlederne i kommunen og til den politiske ledelsen på nasjonalt plan. «Hvis jeg bare kunne få dem på tomannshånd,» tenker jeg. Da skulle jeg forklart dem hvor vondt det kan være å være barnehagemamma.

Les intervju med Caroline Omberg: – Mange foreldre krysser fingrene og håper det går bra

Politikere skryter av full barnehagedekning 

Hvor provoserende det er å lese barnehagelovens velklingende formuleringer, når det er så tydelig at verken regjering eller kommune vil betale for å realisere den.

Hvor provoserende det er når politikere skryter av en bemanningsnorm som mange kommuner kun bruker som unnskyldning for å fortsette å underbemanne. Hvor provoserende det er med politikere som skryter av full barnehagedekning, når det så åpenbart har gått bekostning av det psykososiale miljøet til barna, ettersom måten å skaffe full barnehagedekning på var å stappe barnehagene fulle som hønsehus og definere gang og kjøkken som «lekeareal».

«Hvordan våger dere å komme her og skryte av full barnehagedekning?», tenker jeg der jeg ligger i sengen ved siden av en treåring som puster rolig og lett gjennom verdens søteste lille nese. Det er min sønn som betaler prisen for den barnehagedekningen. Det er han som må gå i en overfylt barnehage hver dag. Det er min treåring som er blitt så innmari god til å si «Jeg vil være i fred».

I min bydel, Gamle Oslo, ble arealnormen, altså antall kvadratmeter hvert barn har krav på, vedtatt av bydelsdirektøren før 1990. Den er lavere enn hva Utdanningsdirektoratet anbefaler.

Les også: Bygger barnehager, mangler barn

Bekymringsverdige holdninger

Når jeg påpeker til enhetsleder i bydelen at det kanskje er på tide å oppfordre bydelen til å ta en titt på dette igjen, får jeg til svar at det ikke er deres jobb å vurdere om vedtekter, normer og regler er gode nok. Deres jobb er kun å følge dem. Bare denne holdningen alene er bekymringsverdig nok for meg til at jeg ligger våken og grubler i timevis om natten.

Det at paragraf sju i barnehageloven bekrefter at barnehageeierens ansvar er å «drive virksomheten i samsvar med gjeldende lover og regelverk» fritar dem da ikke fra å følge paragraf 1 og 2 som stadfester at barnehagen skal ivareta barnas behov for omsorg og lek, samt ha en helsefremmende og forebyggende funksjon?

Ikke en eneste gang i mitt møte med bydelsansatte har jeg hørt noen snakke om hensynet til barnas beste. Jeg hører kun snakk om at de ikke er pliktig til å gi barna flere ansatte eller mere plass, fordi lovens minimumskrav allerede er oppfylt.

Når jeg snakker om barnas beste, formålsparagrafen, rammeplanen og barnehagens samfunnsmandat er svaret at dette må løses med bedre organisering av hverdagen i barnehagen. Som om barn var varer i en fabrikk og produksjonen kan strømlinjeformes.

Barnehagelovens paragraf atten, innledes med at «Bemanningen må være tilstrekkelig til at personalet kan drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet.» Jeg lenger etter at dette skal realiseres. Jeg ligger i senga og drømmer om en verden der alle barn blir lest for i barnehagen.

Der alle barn har tilgang på et trygt fang, en morsom lekekamerat og en god og empatisk samtalepartner. En verden der de ansatte i barnehagen alltid har tid til på sitte ved bordet og spise sammen med barna, og undre seg over stort og smått. Der alle barn blir tørket når de har vært på do før de har ropt på hjelp i 20 minutter.

Les også: Regjeringen sier ja til omstridt bemanningsnorm for barnehager

Blir tvunget til å utvide

I min egen barnehage har vi noen særdeles dedikerte, hjertevarme, lekne og kompetente ansatte med stor grad av profesjonsstolthet. Akk, om bare de som jobbet i bydelen og kommunen for øvrig hadde hatt den samme profesjonsstoltheten. Nylig søkte samarbeidsutvalget i vår barnehage om å få redusere barnegruppa på stor avdeling, samt få en ekstra ansatt utover minimumsnormen.

Årsaken til at vi ønsket å redusere barnegruppas størrelse var at stress- og konfliktnivå på avdelingen var økt etter at de ble tvunget til å utvide fra 18 til 24 barn.

En ekstra ansatt ville gjøre at voksentettheten ble tilfredsstillende i større deler av dagen, ikke bare i rundt 3 timer, slik som i dag. Samtidig kunne den ekstra personen avløse ved sykdom og bidra til at man oftere kunne dele opp gruppa og ha lesestunder, turer og andre aktiviteter. Bydelen ga blankt avslag.

Les også: Hva om du på 2,5 måned hadde hatt 12 ulike sjefer på jobben din?

Må vente til det er for sent

Uten å ha satt sin fot i barnehagen, og uten å ha snakket med verken barn, ansatte eller foreldre skrev bydelen at de mente de ansatte hadde god nok tid og plass til å ivareta alle barnas individuelle behov og at eventuelle utfordringer må løses med bedre organisering av hverdagen. Ikke før et eller flere barn får vedtak eller diagnoser kan vi få flere ressurser. Det vil si at vi må vente til det er for sent.

Nå har fireåringen også kommet opp i dobbeltsenga og det er på tide å prøve å sove igjen. Jeg krysser fingrene for at det kommende lokalvalget får beslutningstakerne i kommunen til å ta en ny titt på hva som egentlig er barnas beste og at de velger å ta kampen for å få betalt regningen. Så slipper mine barn å betale den.

Mer fra: Debatt