Det er første dag på jobb etter sommeren for oss. Nå begynner arbeidet med å få norske videregående skoler med i et nasjonalt klimamesterskap. Elevene skal konkurrere i å kutte sine utslipp i hverdagen.
Men første dag på jobb blir ikke som planlagt. Vi kommer knapt inn døra, før vi begynner å snakke om uroen som sitter i kroppen etter ferien. Varmerekorder i Europa, jordras i Jølster, ekstremvær og isbreer som smelter. Unge over hele verden demonstrerer. Mens vi voksne stort sett hyller deres engasjement – det er jo flott at de unge er villige til å redde kloden.
Senker blikket
Selv diskuterer vi voksne om vi skal føle flyskam eller ikke, samtidig som vi «poster» glansbilder fra livene våre i sosiale medier. Lykkelige tær, bobler i glass og atletiske prestasjoner fra fjern og nær.
Uro. Vi må ut og lufte oss. Vi tar oss en spasertur i Trondheims gågate, hvor vi møter en bekjent. Han kjenner også på den samme uroen og vi snakker om det. Merkelig. Det kjennes uvant. Vanligvis senker voksne på 30 pluss blikket når klima blir et tema.
For de færreste av våre ressurssterke venner våger å trykke «like» på et FB-innlegg fra Greta Thunberg. De samme voksne engasjerer seg gjerne i flyktningsituasjonen i Middelhavet eller hisser seg opp over bompenger.
Men nevn klima. Da blir det stille.
Gratis skolemat eller matvaresikkerhet?
For: Kun de aller modigste våger å snakke om klimapanelets siste rapport. Her sier forskere at det vil være umulig å holde klodens temperaturer på et forsvarlig nivå, hvis vi ikke legger om måten vi lever på helt. Vi har et knapt ti år på oss før vi har brukt opp karbonbudsjettet. Forskerne er veldig bekymret.
Det er valgkamp. I Dagsrevyen lover Jonas Gahr Støre gratis skolemat, mens forskerne er bekymret for verdens matvaresikkerhet.
Ingen snakker om hvordan Norge skal klare å kutte utslippene med 40 prosent innen 2030. Det har vi forpliktet oss til, men hvordan skal vi gjøre det?
Det kan bli for sent
Sannheten er at vi ikke har redusert utslippene våre på 30 år. I tillegg eksporterer vi ti ganger så store klimautslipp som våre nasjonale og investerer milliarder i leting etter mer olje og gass. Hvis personen som skal slukke lyset på norsk sokkel fortsatt ikke er født, betyr det at Norge skal være en oljenasjon i minst 70 år til. Altså til minst 2089? – Hvordan ser verden ut da?
Vitenskapen er klar: Jo lenger vi venter med å kutte utslipp, jo verre blir det. Det kan bli for sent. Det snakker vi ikke om.
Forskerne sier at klimakrisen krever endringer som verden aldri før har sett maken til. Det må tenkes nytt og handles raskt i alle deler av samfunnet over hele verden.
Vi må slutte å peke på hverandre og fordele skyld og skam. Vi må glemme egen krenkelse og begynne å snakke om alvoret og vår frykt. Verden endrer seg rett utenfor vinduet vårt. Været er annerledes og naturen – som vi er en del av – sliter.
Vi må begynne å snakke om hvordan vi som mennesker og som samfunn skal klare å leve med denne store usikkerheten. Hvis ikke kan uroen for mange bli uhåndterlig.
Og vi må begynne å snakke om alt vi kan gjøre. For det er mye!
Sammen kan vi gjøre mye
Over 6000 elever i Telemark og Trøndelag har nylig deltatt i en klimautfordring. De viste at det er mulig å spare utslipp i hverdagen tilsvarende å fly 27 ganger rundt jordkloden. Hvis alle nordmenn hadde gjort det samme som de 20 beste klassene i ett helt år, så tilsvarer det reduksjon tilsvarende 40 prosent av Norges totale klimagassutslipp.
Så det nytter! Sammen kan vi gjøre mye, men vi trenger modige politikere som gjennomfører helt nødvendige store strukturelle endringer.
Derfor betyr ditt personlige engasjement mer enn noen gang. De unge har skjønt dette. Men når skal vi voksne heve blikket fra våre glinsende tånegler i solnedgangen?
(Og glem din egen krenkelse, hvis du har «postet» et tåbilde i sommer. Da har du misforstått, for vår del kan du dele all verdens navlelo bare du våkner opp til virkeligheten)