Med den kulturpolitiske visjonen tegna opp i kulturmeldingen som bakteppe, skal fylkene denne høsten i gang med forhandlinger om å overta finansieringsansvar for kulturinstitusjoner, som fram til nå har vært nasjonalt finansiert. Alt som er finansiert over statsbudsjettet er i utgangspunktet på bordet, og kanskje skal fylkene overta et stort ansvar, både økonomisk og politisk, for viktige nasjonale prioriteringer.
Fram til nå har fylkeskommunene drevet med finansiering av kulturlivet i varierende grad. I Oslo har vi, som både fylke og kommune, hatt både dialog med og finansieringsansvar for flere viktige kulturaktører i vår by. Synet på kulturpolitikkens innhold og kulturens rolle i samfunnet bør legge premisser for organiseringen av den. Skal man sikre kvalitet og lik rett til tilgang på kunst og kultur kreves det et helhetlig og overordnet perspektiv. Men det kreves antakelig også lokal forankring og mer kommunikasjon med folk om hva de ønsker seg.
Kutter i finansieringen
Denne høsten skal fylkene i gang med samtaler med kulturdepartementet om overføring av finansieringsansvar på kulturfeltet. Mens fjorårets kulturpolitiske debatter handlet om bekymringen for at sentrale fag- og kunnskapsmiljøer skulle splittes opp, ser denne høsten ut til å preges av spørsmål ved om det i det hele tatt blir noen regionale kulturoppgaver som resultat av regjeringas regionreform på kulturfeltet.
Tidligere i år behandla Stortinget kulturmeldingen. Samtidig med at regjeringa har presentert en kulturmelding det er få punkter noen er uenig i, har de utsatt kulturlivet for en «ABE-reform» som i realiteten er kutt i finansieringa av kulturinstitusjoner. Og i kjølvannet av dette skal nå finansieringa av sentrale kulturinstitusjoner diskuteres med fylkene.
Etter Stortingets behandling av kulturmeldingen skal departementet nå i gang med diskusjoner med landets fylker om hvordan oppgaver kan overføres. Imidlertid er jeg usikker på om denne overføringa av oppgaver blir lite annet enn å endre avsender på tilskudd til kulturfeltet. Det er mange argumenter for at kulturinstitusjoner skal tettere på sine omgivelser, men det er høyst usikkert om å flytte finansieringsansvar aleine er svaret på hvordan man skal oppnå dette.
Brutt noen prinsipper
Som øverste ansvarlig for kulturpolitikken i hovedstaden er jeg opptatt av å få tettere dialog med de nasjonalt finansierte institusjonenes som er i vår by. Allerede har vi fra kommunens side brutt noen av prinsippene om hvem som finansierer hva, for eksempel ved å bidra økonomisk til at Det Norske Teatret kom i gang med sin satsing på Rommen Scene i Groruddalen, og til Oslofilharmoniens konserter ute i Oslos bydeler. Dette har vært i tråd med vår politiske målsetting om å få mer kulturtilbud i hele byen og i alle nabolag, ikke bare i sentrum. Dette viser potensialet i mer og tettere kontakt mellom kulturinstitusjoner som tradisjonelt har vært statens ansvar og lokale myndigheter.
Det er derfor grunn til å være positiv til det kulturdepartementet ønsker. Jeg setter pris på at departementet legger opp til bedre dialog med fylkeskommunene om mer samarbeid om utviklingen av institusjoner. Denne delen av diskusjonen, om hva som er nasjonalt, hva som er regionalt og hva som er lokalt – og om de nødvendigvis utelukker hverandre – bør komme samtidig med diskusjonen om å flytte ansvar for finansiering.
Nasjonalt finansiert
På kulturområdet ser regionreformen ut som en finansieringsreform, at ansvaret for pengene flyttes fra stat til fylkeskommune, men uten diskusjonen om hvordan man får mer styring, mer påvirkning på hvordan institusjonene utvikler seg, og mer kontakt med lokale nivået. Når staten og fylkene starter diskusjonen denne høsten er alle institusjoner som finansieres på statsbudsjettet oppe til diskusjon. Det ikke usannsynlig at noen vil si at enkelte institusjoner har så stor nasjonal verdi at de kun må være nasjonalt finansiert.
Det er klart at mange har et nasjonalt oppdrag, at man er kraftsentrum for sin kunstart, at man har oppgaver i utviklingen av en kunstart nasjonalt og internasjonalt. Et slikt nasjonalt oppdrag er ikke ensbetydende med å ligge i hovedstaden. Men det er også ganske åpenbart at de institusjonenes med nasjonal betydning må også ha lokal forankring. De har kontekst og omgivelser og publikum som er overveiende lokal. Bør da det lokale nivået også kunne påvirke?
Diskusjonen starter med penger
Oslo kommunes finansierer i dag institusjoner med nasjonale oppgaver, som Munchmuseet og Vigeland, og vi har eneansvar for vårt regionteater Oslo Nye Teater, til forskjell fra alle andre regionteatre som får store bidrag fra staten. Risikoen for at fylkeskommunene får nok et ansvar uten full inndekning er til stede. Det er også betydelige regionale forskjeller i statens finansieringsandel i ulike deler av kultursektoren som er historiske og dels tilfeldige.
Når diskusjonen starter med penger, er det lett at debatten også kun handler om hvem som skal være bankkonto for tilskuddsmidler og bekymring for om staten kommer til å overføre penger nok. Eller om fylkene kommer til å prioritere vekk noe de nasjonale politikerne mener er viktig.
Det er synd, for det vi trenger å snakke om først er hvordan vi kan få et bedre kulturtilbud og hvordan vi kan sørge for at det kommer flest mulig til gode.