Vold og trusler mot ansatte i barnevernet, Nav og andre viktige institusjoner i velferdsstaten har ikke gått ned på 10 år, til tross for kunnskap og tiltak. Dette er en trussel mot velferdsstaten.
Tenk deg at du går på jobb og har en konstant redsel for å bli utsatt for vold. På fritiden mottar du jevnlig trusler og hets på sosiale medier. Slik er hverdagen for mange ansatte i velferdstjenestene. Det kan være i arbeidet for personer med utviklingshemning, med barn – eller foreldre – som utagerer i barnevernet, psykisk syke som ikke vil ta medisinen sin eller en arbeidsledig som ikke er fornøyd med vedtaket sitt i Nav.
Det handler om alt fra spytting, kjefting og trusler – til slag, spark, biting og til livstruende vold. Konsekvensene av å oppleve vold og trusler kan være alvorlige. I tillegg til fysiske skader opplever mange psykiske plager som angst, depresjon og søvnvansker. Redselen for å bli utsatt for vold er ofte en stor belastning i seg selv. Dessverre er det også flere eksempler på at det har endt med drap.
Hele 40 prosent av barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere er utsatt for vold og trusler i forbindelse med arbeidet sitt. Til sammenligning er gjennomsnittet blant Norges befolkning 6,6 prosent. Dette er et enormt stort arbeidsmiljøproblem for velferdsstatens ansatte.
For ti år siden gjennomførte Fafo en undersøkelse blant Fellesorganisasjonens (FO) medlemmer. Resultatet da var nedslående og viste at omfanget var stort, og at det var få tiltak satt i verk. Ti år etterpå har Fafo på oppdrag fra FO utført nok en undersøkelse om vold og trusler blant våre medlemmer. Resultatet er nok en gang nedslående.
Det viser seg at omfanget av vold og trusler mot barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere ligger stabilt, og det er få endringer i hvor mange som er utsatte for vold og trusler. Dette til tross for at det har skjedd mye som burde virket forebyggende de siste ti årene. Det har for eksempel vært høyt prioritert av oss i FO, men også av arbeidsgivere som Nav, Bufdir og KS. Arbeidstilsynet har tematisert vold og trusler i sine tilsyn de siste årene. Og ikke minst har det kommet nye bestemmelser i forskriftene til arbeidsmiljøloven om vold og trusler.
Alt dette har ført til at flere arbeidsplasser har systemer som i større grad enn tidligere burde kunne ivareta arbeidstakere med tanke med på å forebygge at vold og trusler skal skje. Når statistikkene likevel viser at omfanget av volds- og trusselhendelser er forholdsvis stabilt så gir det oss noen utfordringer som ulike sektorer er ansvarlige for.
Politikerne
Den store utsattheten de norske velferdsyrkene er under når det gjelder vold og trusler er et politisk problem. Av yrkene som, ifølge STAMI, er mest utsatt finner vi i tillegg til de sosialfaglige yrkene som er på topp, pleie- og omsorgsarbeidere, sykepleiere, lærere, barnehage- og skoleassistenter og leger. Dette er yrkene som holder velferdstjeneste oppe. Når vi vet at mange vurderer å slutte fordi vold og trusler ødelegger arbeidshverdagen, så må politikerne – både nasjonalt og lokalt – arbeide for å skape endring. Vold og trusler mot ansatte i velferdstjenestene er en trussel mot gode, kompetente tjenester. Dette vil i siste instans gå ut over tjenestebrukere, pasienter, elever og andre borgere, som vil få dårligere tjenester. Derfor bør arbeids- og sosialminister Anniken Haugli sette alle kluter inn for å løse denne trusselen mot velferdsstaten.
Utdanningene
Vi stiller oss spørsmål om hvorfor ikke utdanningene i større grad har vold og trusler rettet mot ansatte på pensum. De sosialfaglige utdanningene har ligget øverst på statistikken i årevis, likevel synes det ikke som at dette er et viktig tema i utdanningene. Det er heller ikke mye forskning på dette. Vi oppfordrer høgskolene og universitetene til å prioritere at alle studenter innenfor velferdsutdanningene skal få en grundig innføring i problematikken, og at når de er ferdig utdannet skal ha grunnleggende kompetanse om omfang og hva man kan gjøre for å forhindre vold og trusler. Dette vil være et av de viktigste tiltakene som kan gjøres, fordi da sikrer vi at alle sosialarbeidere er grundig rustet når de skal ut i arbeidslivet.
Virksomhetene
Men det er ikke utdanningenes ansvar å sørge for at arbeidstakerne er trygge på jobb. Dette er arbeidsgivers ansvar, og det er tydelig beskrevet i både arbeidsmiljøloven og dens forskrifter. Nå kan det se ut som at det ikke holder å gjøre det som står der, men at arbeidsgivere må intensivere sitt arbeid. Dette innebærer enda større satsning på informasjon, veiledning, og oppfølgning av ansatte. Det vil også innebære enda større satsning på å lage gode rutiner og systemer for trygge arbeidsplasser, og selvfølgelig en stor satsning på å ha nok ansatte på jobb slik at man i alle fall ikke er alene på vakt.
Ansatte, tillitsvalgte og verneombud
Og til sist så har fremdeles ansatte, tillitsvalgte og verneombud et ansvar. Ansatte har ansvar for å si fra. Dersom saker om vold og trusler ikke blir registrert av ansatte så vil heller ikke arbeidsgiver ha oversikt over problemet, og kan heller ikke sette i verk tiltak. Og dersom arbeidsgivere ikke gjør nok så må man som ansatt sørge for at arbeidsgiver gjør det som forventes. Vi kan bare få bedre og tryggere arbeidsplasser ved å jobbe sammen mot samme mål.
Tiårsvisjon
Om ti år ønsker vi å se en reell forskjell. Ansatte i tjenestene skal oppleve at deres sikkerhet og trygghet blir tatt på største alvor – og det uten at sosialarbeidere og andre ansatte i velferdstjenestene må arbeide i bur for å være sikret mot vold og trusler. Fysisk trygghet er selvfølgelig grunnleggende viktig, men det handler også om riktig og nødvendig kompetanse, og om tilstrekkelig bemanning, forebyggende arbeid, funksjonell organisering og om faglig og stabilt lederskap. For å få til dette må altså politikere, utdanningene og virksomhetene komme på banen, og være sitt ansvar bevisst.
