Det kreves flere ansatte i barnehagen, kompetanseutvikling, tidlig innsats, språkstimulering og en rekke andre tiltak, men hva hjelper det når barnehagebyggene gir elendige rammevilkår for en god hverdag for barn og ansatte?
I media kan man lese om politikere, barnehageansatte og foreldre som mener at bare vi får flere voksne får vi en bedre barnehage. Det kan nok stemme til en viss grad, men min oppfatning er at fokuset i langt større grad bør vinkles mot hvordan store barnegrupper i altfor trange og uhensiktsmessige lokaler kan føre til et dårlig pedagogisk miljø.
Hvordan hadde du håndtert en hverdag på jobb med tildelt 4 kvadratmeter i et åpent kontorlandskap med lyd og bevegelse fra 20 andre mennesker (barn) rundt deg? Fire kvadratmeter per barn. Barn sitter ikke stille ved en kontorpult, ei heller bruker barn lav stemme i leken for å ta hensyn til dem rundt deg. Og i eksempelet over har jeg ikke beskrevet hvordan det er i den moderne basebarnehagen, med store åpne rom beregnet på langt flere enn 18 barn. Dagens struktur med 18 barn og 3 voksne sammen i det jeg opplever som altfor liten plass fungerer dårlig, og flere voksne vil ikke løse dette problemet.
Nei, i dagens barnehagebygg blir barn hysjet på og organisert inn i rolige bord-aktiviteter av de voksne, som blir utslitt av å begrense barnas egeninitierte aktiviteter istedenfor å støtte barns naturlige væremåte, nemlig leken. Barnehagepedagogikken bygger på et verdisyn hvor barns utvikling i hovedsak skjer gjennom lek. Leken krever plass og rom til barns utforskende og spontane væremåte. Det er helt nødvendig at barn kan leke for å utvikles til harmoniske mennesker. Da må de ha plass, og ikke flere språkpakker eller tro at det å pøse på med flere ansatte løser alle problemer. Det er viktig med «nok» voksne, men det må også være plass til dem. Enda flere voksne på få kvadratmetere i barnehagebyggene løser ikke nødvendigvis barns behov for rom til lek og bevegelse.
For hvor skal vi egentlig gjøre av oss når vi skal lese en bok for noen få barn, eller ha ro til samtale med et barn som er opptatt av noe? Min opplevelse av avbrytelser og mange hendelser som skjer parallelt, skaper en utmattende følelse av uro og kaos. Mange barn har behov for perioder med ro og færre mennesker rundt seg i løpet av en lang barnehagedag. Barn med diagnoser som for eksempel ADHD og autisme strever med hverdagen i trange og overfylte barnehagelokaler. En kan undre seg om økningen av barn med slike og lignende diagnoser kan ha en sammenheng med rammevilkårene vi tilbyr i barnehagen? Kan det være at noen barn reagerer med det vi voksne kaller uhensiktsmessig atferd når de blir stuet sammen med mange andre i altfor små lokaler. Kan det være at vi er med på å skape barn med diagnoser når voksne i barnehagen må begrense barns aktivitet for å tilpasses til rommene og rammene som finnes?
I min masteroppgave, «Prosessen mot et(det) hybrid(e) barnehagebygg(et)» (Petersen 2018), følger jeg prosessen mot et nytt barnehagebygg i Oslo kommune. I kravspesifikasjonen til barnehagebygg (Oslo kommune 2015) er begrepet «brukermedvirkning» brukt i forhold til utformingen av bygget. Jeg stiller spørsmål om hvem det henvises til med et slikt begrep. Hensyn til barns behov for plass, eller barn som brukergruppe er i liten grad synlig i en kravspesifikasjon som fremhever miljøvennlige materialer, sikkerhet og fleksibilitet i bruk av bygget. Jeg sier ikke at dette ikke er viktige områder, men når «barna blir glemt» og barnehagefaglige innspill i prosessen ikke lyttes til, er vi ute å kjøre!
Dagens barnehagebygg utformes etter min mening i svært rigide former. De er laget over samme lest beregnet for et likt antall barn pr. rom/avdeling, med garderobe-, kjøkken- og oppholdsroms-løsninger man finner igjen i de fleste barnehagebygg. Begrepet «fleksible bygg» bør i langt større grad henspille på bygg med ulike romløsninger med plass til både små og større grupper. Barnehagefaglig kompetanse, eller de som skal jobbe i byggene, må lyttes til og tas med tidlig i prosessen når nye barnehagebygg skal utformes.
Overordnede kravspesifikasjoner til barnehagebygg er etter min oppfatning styrt av helt andre motiv og fagfelt enn det barnehagefaglige og barns beste. Barnehagebyggene begrenser barns muligheter i så stor grad at tiltak som flere ansatte, bedre språkopplæring og lignende blir brannslukningstiltak av et problem som i stor grad handler om trange og uhensiktsmessige bygg.