Debatt

Verdens beste dyrevelferd?

Landbruksminister Olaug Bollestad holder liv i utdaterte myter.

MYTE: Henvisningen til dyrevelferdskrav i andre land for å forsvare norsk produksjon bygger på    en vanlig myte fra kjøttlobbyen, mener Martine S.B. Lie. FOTO: GORM KALLESTAD/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Brennpunktdokumentaren om svineproduksjon har satt dyrevelferden i norsk landbruk på dagsorden, med rette og på høy tid. Forholdene er ikke som de bør være.

På spørsmål fra Lars Haltbrekken (SV) om dyrevelferden i næringa svarer landbruksminister Olaug Bollestad imidlertid at «god dyrevelferd med sunne og friske dyr gir god lønnsomhet gjennom bedre tilvekst og mindre tap». Statsråden velger altså å videreformidle en seiglivet myte fra kjøttlobbyen om at «norske bønder lever av god dyrevelferd».

Bollestad unnlater å nevne at produksjonseffektiviteten til dyrene i landbruket først og fremst avhenger av avl og fôr. Det er definitivt ikke dyrevelferd som ligger til grunn for at monsterkyllingen Ross 308 vokser så fort at den får problemer med å bære egen vekt. Det er heller ikke god dyrevelferd at purkene i standard griseproduksjon får dobbelt så mange unger enn hva som er naturlig. Noe som for øvrig fører til nettopp tap: 20 prosent av ungene dør før avvenning. Det skal svært store belastninger til før et landbruksdyr slutter å produsere, og dyrevelferden kan være dårlig lenge før det skjer.

Dette er imidlertid ikke den eneste dyrevelferdsmyten Bollestad låner fra kjøttlobbyen i etterkant av Brennpunktdokumentaren. I svar til Arne Nævra (SV) og Une Bastholm (MDG) sier hun «Det norske regelverket for hold av svin er godt og inneholder på flere områder langt strengere velferdsbestemmelser enn i verden for øvrig». Underforstått: Følges regelverket, er dyrevelferden god.

Kanskje er ikke statsråden klar over at dyrevelferd innebærer både fysisk og mental helse, utløp for medfødte naturlige behov og dyrets egen oppfatning av sin velferd? At det norske regelverket for svineproduksjon scorer høyt på dette er det iallfall besynderlig å hevde: Etter forskrift om hold av svin har en slaktegris på 100 kilo krav på kun 0,8 kvadratmeter betongbinge. Grisene har ikke krav på å få komme ut, selv om de har sterk trang til å rote i jorda med trynet sitt. Små og svake unger, såkalt «drittgris», blir slått i hjel etter råd fra næringsorganisasjonen. Hanngrisungene blir rutinemessig kastrert med kun lokalbedøvelse og smertelindring og satt rett tilbake i bingen med det åpne såret, fordi noen forbrukere synes kjøttet fra noen av grisene kan ha en bismak ved oppvarming.

Henvisningen til dyrevelferdskrav i andre land for å forsvare norsk produksjon bygger også på en vanlig myte fra kjøttlobbyen. Dyrevernalliansen har nylig sammenliknet regelverk og praksis på temaer som er sentrale for dyrevelferden i blant annet svineproduksjon i Norge og andre europeiske land. Vi finner ikke grunnlag for å hevde at Norge er best på dyrevelferd. Vi anbefaler Bollestad å lese rapporten «Verdens beste dyrevelferd?».

Dessuten er det betimelig å spørre om Bollestad virkelig mener at dyrevelferd er relativt og skal avgjøres gjennom sammenlikning med andre land, framfor gjennom faglige vurderinger etter dyrevelferdsdefinisjonen som det er omforent enighet om? Dyrene i norsk landbruk lider ikke først og fremst av ulovlige slag og spark, men er ofre for et regelverk, en praksis og et system hvor volum og profitt prioriteres framfor dyrenes egenverdi og medfødte behov. Om det er enda verre i andre land forsvarer ikke det situasjonen for norske dyr.