Den ene dagen skriver statsråden et Facebook-innlegg i den hensikt å nå mulige velgere eller styrke sin posisjon i politikken. Neste dag tar hen av seg statsrådshatten og deler et privat innlegg i samme kanal.
Det kan være vanskelig for hvermannsen å se forskjellen på de to. Hvilket ansvar har politikerne for å dokumentere det som foregår på deres Facebook-sider? Og gjør det noen forskjell om de skriver som privatperson?
En som har fått ros for sin bruk av sosiale medier er KrFs 1. nestleder og landbruks- og matminister Olaug Bollestad. Grunnen er at hun fremstår som seg selv og gir et inntrykk av at det som legges ut er fra øyeblikket, og ikke nøye kalkulert av en kommunikasjonsrådgiver. Og det er bra! Norge trenger politikere som bruker de informasjonskanalene folk flest bruker og som byr på seg selv.
Det som ikke er greit, er at Olaug Bollestad enten selv eller med hjelp fra andre har slettet kritiske innlegg om partiets opptreden i saker som gjelder Arbeidsavklaringspenger (AAP). Før dette var samme type innlegg blitt slettet fra KrF-leder og statsrådskollega Kjell Ingolf Ropstad sin Facebook-side.
Det er selvsagt forståelig at KrFs partitopper heller vil sette søkelyset på saker der de har fått gjennomslag, eller andre saker som partiet selv ønsker å løfte fram. Men dette er ikke bare opp til dem.
I Norge har vi offentlighetsloven og journalføringsplikten som omfatter all kommunikasjon om saker som statsråden behandler i sitt departement eller i regjeringen som sådan. Dette gjelder alle kanaler, også kommunikasjon i sosiale medier. Innholdet må tas vare på og arkiveres etter reglene i offentlighetsloven og arkivloven, på samme måte som ved brevpost, e-post eller SMS.
Dette omfatter dermed også statsrådens Facebook-side, dersom den blir sett på som en informasjonskanal for departementet. Utfordringen kommer hvis siden til Bollestad i hovedvekt blir brukt til tradisjonelle KrF-uttalelser som ikke er til behandling eller til personlige innlegg fra ferier og hverdagsliv.
De sosiale mediene har vært arena for viktige politiske begivenheter her i landet. Vi har til og med opplevd at Sylvi Listhaug måtte gå av som justisminister på grunn av innholdet i et Facebook-innlegg. Er det greit at innlegget senere ble slettet fra hennes side? Svaret fra mitt ståsted er et klart nei.
Personer i ledende offentlige stillinger må tåle at deres offentlige ytringer bevares for ettertiden, særlig en statusoppdatering som var den direkte årsaken til en statsrådsavgang. Derfor er det gledelig at Arkivverket har tatt vare på denne oppdateringen sammen med andre oppdateringer og kommentarer til statsråder og partiledere. Kanskje til forargelse for noen, men til stor glede for etterkommere og kommende historikere.
I mars måtte statsminister Erna Solberg slette et kondolanseinnlegg om terrorangrepet på New Zealand etter muslimhets. Vi får håpe dette også ble tatt vare på, da det sier mye om hva som folk kan finne på å skrive her til lands i 2019.
Men departementene har store utfordringer når det gjelder arkivering. Statsminister Erna Solberg har selv uttalt at det som har endret seg mest for henne personlig de siste årene, er bruken av e-post og sosiale medier.
Riksrevisjonen hadde så sent som i 2017 en rapport om arkivering og åpenhet i statlig forvaltning som viser at det også her er store mangler. Særlig kom det fram at bruk av e-post og fagsystemer uten godkjente arkivløsninger fører til at betydelige mengder arkivpliktige dokumenter ikke blir arkivert og journalført.
I USA har nasjonalarkivet fått forsikringer om at president Trumps tvitringer vil bli tatt vare på. Kanskje kan Kommune-Norge begynne å ta vare på statusoppdateringene til sine folkevalgte? Her gjøres det nok lite, og det syns jeg er synd. Også lokalhistorien skal en dag skrives, og det som deles i sosiale medier, og hva en politiker velger å løfte fram i sine innlegg, forteller mye om tida vi lever i.
