Sint. Kjempesint. Jeg sitter på uteserveringen på Ekebergrestauranten i Oslo og kjefter hissig på faren min. Han er jeg for så vidt veldig glad i, men det har jeg visst glemt. Restaurantgjestene kikker nysgjerrig over chevre-salatene sine, idet jeg holder en høylytt tale til ham om hvorfor det ikke er greit å si ting som fastslår at «damer er sånn og menn er sånn». «Hvor har du det fra da?», glefser jeg. «Tror du at et menneske som vokste opp i skogen, isolert fra samfunnet vårt, og tilfeldigvis var dame, hadde tuslet rundt der og på instinkt vært mild og omsorgsfull og bedre til å lage mat?»
Det var ikke det jeg mente, sier pappa, og pirker i burgeren sin. Og jeg, som egentlig visste at det ikke var det han mente, men har en lavavulkan av sinne og tristhet i magen, og nettopp har latt det gå ut over halve Ekeberg, drikker opp colaen min i stillhet.
Jeg elsker å diskutere, og jeg gjør det gledelig med dem som er uenig med meg. Men det er som om noe stopper opp når jeg skal diskutere feminisme. «Nei, bare glem det, jeg orker ikke» pleier jeg bare å si, når en eller annen på fest utfordrer meg på tankegangen min om at kvinner har det verre enn menn i samfunnet vårt. Jeg avfeier dem fordi jeg ikke kan tillate meg en situasjon som den på Ekebergresturanten. Jeg vet godt at det ikke hjelper argumentasjonen min at jeg blir helt lemmen, så da spiller jeg heller en runde bear-pong og holder kjeft.
Hvorfor blir jeg så sint, selv i de mest beherskede diskusjoner? Fordi det er personlig. Det sitter i magen som en stein. Og alle de gode argumentene og eksemplene om kvinner som lider under patriarkatet over hele verden, de som ikke får bestemme over egen kropp, som ikke får gå på skole eller jobbe, som utsettes for vold og hets; de overskygges av den harde, kalde følelsen som har festet seg på innsiden av kroppen. Det er en følelsen av urettferdighet. Ikke fordi forskjellsbehandlingen jeg har opplevd på bakgrunn av at jeg er jente er unik. Jeg har opplevd en forskjellsbehandling som er helt og fullstendig vanlig i vårt samfunn.
Som da jeg var tolv, og skjønte at det var upopulært at jeg stilte som elevrådsrepresentant eller gruppeleder, fordi det var ansett som irriterende og sjefete oppførsel. Eller da jeg var fjorten og ble stengt inne på do og kalt hore av en gutt i pararell-klassen, og ikke hadde annet valg enn å skjønne at det «bare var kødd da, herregud». Da jeg ble tatt på rumpa på festival med klassen min da jeg var sytten, og tenkte at det bare ville skape unødvendig drama om jeg sa fra til noen. Eller i dag, når jeg som debattansvarlig i Dagsavisen får beskjed av menn om at de vil snakke med sjefen min hvis jeg refuserer et innlegg.
Jeg klarer ikke sette ord på denne urettferdigheten, uten å føle at jeg høres sutrete ut. Jeg tør ikke si ifra de gangene jeg blir behandlet feil, fordi det som kommer på kjøpet er en offerrolle jeg overhode ikke føler meg hjemme i. «Herregud, skal du skrive en kommentar fordi en eller annen tenåring tok deg på rumpa på ungdomskolen» hører jeg deg tenke. «Det er jo bare bagateller».
Det nok disse bagatellene som skaper det største sinnet i meg. Den usynlige seksismen. Det er også den skumleste å snakke om. For feminisme er komplekst. Det er umulig å argumentere godt uten å legge inn tusenvis av forbehold, og vanne ut debatten til den blir en smakløs saft. Hvis man ikke vil gå for taktikken til Sigrid Bonde Tusvik og gå rett til de harde, ufiltrede sannheten. Da får man kanskje frem viktige poenger, men må også regne med å bli litt drapstrua, og ikke minst støte vekk alle dem som ikke ønsker å forstå at det er vanskelig å være jente, også i 2019, også i Norge.
På 70-tallet var feministene opptatt av at «det personlige er politisk». At sinnet jeg har båret på siden jeg var ti, ikke er mitt private sinne, som jeg burde hanskes med selv. Men at følelsen av å være på andreplass, litt dårligere, litt bak, er like mye politikk som bompengedebatten.
Da Metoo-bevegelsen fikk sin aller første mediesak, jobbet jeg som praktikant i et mediehus. Det aller første som ble slengt ut som idé på morgenmøtet, var om ikke det kom til å få store konsekvenser om kvinner fikk det for seg at et lite komplement eller stryk på ryggen var seksuell trakassering. Jeg hadde lyst til å rekke opp hånden. Jeg hadde lyst til å spørre om han var klar over hvor langt inne det sitter for mange kvinner å si ifra. Hvor redde vi er for å «overdrive» eller «overreagere». Hvor godt eksempel hans utsagn var på det kvinner så altfor ofte blir møtt med om de våger det. Vi sitter å snakker om historier om seksuelle overgrep på arbeidsplassen, og dette er det aller første du tenker å bidra med? Jeg sa ingenting. Jeg bare pakket sammen notatblokken min. Og den vonde følelsen av urettferdighet fikk vokse seg større i magen min.
Det personlige er politisk, skulle jeg kanskje fortalt han. Erfaringene våre er ikke bare en subjektiv opplevelse av å være misforstått og undervurdert. Det er et farlig samfunnsproblem. Og jeg kommer ikke til å slutte å snakke om det før jeg har veltet alle chevre-salatene på Ekebergrestauranten over ende. Det vet jeg nå.
