Norske myndigheter legitimerer Oljefondet som sparing til fremtidige generasjoner. Finansdepartementets skriver på sine nettsider at petroleumsformuen er en arv fra naturen som tilhører alle generasjoner. Norges Bank har ansvaret for å forvalte fondets over 9000 milliarder kroner. På deres nettsider kan vi lese at disse er: «For deg og fremtidige generasjoner».
En slik legitimering av Oljefondet bør reise noen etiske og politiske spørsmål om hvordan vi behandler fremtidige generasjoner gjennom vår olje- og gasspolitikk. Hvilke ideer ligger til grunn når Oljefondet blir beskrevet som sparing til fremtidige generasjoner?
Hvilke handlingsrom gir en slik form for sparing til de som kommer etter oss? Skal dagens politiske institusjoner bestemme hva fremtidige generasjoner trenger, eller skal de handle slik at fremtidens unge skal få frihet til å forme sin egen tilværelse?
For å belyse disse spørsmålene har jeg undersøkt hvordan ideene om Oljefondets betydning som sparing til fremtidige generasjoner har utviklet seg fra 1974 til 2018. Jeg har fulgt spørsmålet i en gjennomgang av NOUer, meldinger til Stortinget og proposisjoner som omhandler Oljefondet.
Les også: – Viljen til å bruke penger er stor, men viljen til å betale er ikke til stede
Ideen om at dagens generasjoner ikke skal tømme Nordsjøen for olje og gass uten å spare noe til fremtidige generasjoner, har ligget fast siden 1970-tallet. Over tid har imidlertid forståelsen av hvordan man skal spare endret seg. På 1970-tallet var det politisk enighet om å beskytte norsk økonomi ved å regulere hvor mye olje man produserte. En konsekvens var at man sparte ved å la olje ligge til våre etterkommere.
I 1984 endret myndighetene tankegang, da de innførte nasjonalformuemodellen. Siden den gangen har denne modellen vært viktig for å hvordan norske myndigheter beskriver sammenhengen mellom oljereservene og resten av økonomien.
Nasjonalformuen omfatter fire former for kapital: humankapital, realkapital, naturressurser og finanskapital. Alle disse kapitalformene blir omregnet til penger. Ut fra en slik modell er det mulig sette opp et regnestykke over hva som er best for landets totale formue: å la oljen ligge under havbunnen, eller hente den opp og investere inntektene.
Dette kan virke fornuftig, men det skaper også problemer. Nasjonalformuemodellen både åpner og lukker for ulike tenkemåter og løsninger. Modellen får frem at hvis man bruker petroleumsreservene uten å øke Oljefondet, vil vår generasjon bruke opp nasjonens formue uten å etterlate fremtidige generasjoner verken olje eller penger. Modellen åpner dermed for å tenke at en reduksjon i naturresurser kan erstattes med en økning i finanskapital.
Les også: Flere søker seg til oljeutdanninger
Nasjonalformuemodellen lukker imidlertid for å diskutere problemene med å verdsette naturressurser i penger, og spesielt hvis ressursene er ikke-fornybare. Miljøødeleggelser og utarming av ressursene forsvinner fra diskusjonen når alle verdier regnes om til penger.
Denne modellen dannet grunnlag for etableringen av Oljefondet i 1990. Tiårene etter var det bred politisk enighet om tre politiske tiltak i forvaltningen av Oljefondet, som hadde viktige ringvirkninger. Det første var innføringen av handlingsregelen i 2001. Den frikoplet produksjonen av olje og gass fra statsbudsjettet, og dermed behøvde man ikke lenger dempe produksjonstakten for å skjerme norsk økonomi.
Handlingsregelen gir også olje- og gassutvinningen en moralsk dimensjon, siden overskuddet skal spares til fremtidige generasjoner. Det andre tiltaket var Oljefondets etiske retningslinjer for investeringene i 2004. De bidro til å skjerme fondet mot politisk kritikk på moralsk grunnlag.
Det tredje tiltaket var navneendringen i 2006 fra Statens Petroleumsfond til Statens Pensjonsfond Utland. Endringen skulle legitimere fondet og vise at bruken av statens petroleumsinntekter har langsiktige mål. Den førte ikke til endringer i forvaltningen av fondet.
Det seneste tiåret har Oljefondet økt formidabelt, fra rundt 2000 milliarder kroner i 2007 til over 9000 milliarder kroner i 2019. En av grunnene til denne økningen er at utvinningstakten i Nordsjøen har vært rekordhøy.
En annen grunn er aksjeboomen etter finanskrisen. I 2016 passerte avkastningen fra fondet inntektene fra petroleumsaktiviteten.
Les også: Hvor er debatten om hvordan vi skal begrense flytrafikken?
Nasjonalformuemodellen har vært brukt til å legitimere denne utviklingen. Den har gitt opphav til en helt ny type språkbruk som er full av forskjønnende omskrivinger. Uttrykket «omforming av petroleumsressurser til finansielle investeringer» har gradvis blitt et fast uttrykk i eksperters, byråkraters og politikeres vokabular.
De bruker også uttrykket «veksle om», som om det var et en-til en-forhold mellom ikke-fornybare naturressurser og finansielle investeringer. Da underslår man at det dreier seg om industriell produksjon der ressurser blir brukt og miljøet belastet. Dessuten er det bare statens skatteinntekter av overskuddet som går inn i Oljefondet.
Dette er en brøkdel av inntektene fra olje- og gassutvinningen. Ved å legitimere Oljefondet som en slik «omveksling» blir det samtidig fremstilt som en moralsk handling å tømme Nordsjøen for olje og gass, for å spare finansielle investeringer i utlandet til fremtidige generasjoner. Dette er et paradoks.
Sammenliknet med oljeforvaltningen i de fleste andre land er Oljefondet en fantastisk institusjon. Men nettopp det fantastiske skygger for diskusjonen om hvordan vi skal forvalte olje- og gassressursene.
Når norske myndigheter legitimerer Oljefondet som sparing til fremtidige generasjoner, underkommuniserer de samtidig at vi bruker opp olje og gassreservene i høyt tempo.
Dette åpner for en rendyrket kynisme når det gjelder ressursforvaltningen. I stedet for å diskutere produksjonstakten, diskuterer vi hvordan vi skal investere overskuddet mens vi tømmer Nordsjøen for ressurser i rekordfart.
Diskusjonen om hva fremtidige generasjoner vil ønske eller trenge er nesten fraværende. Det kan godt hende at de heller vil ha tilgang til olje og gass i Nordsjøen enn å sitte med finansielle investeringer i utlandet.