Det har vært en gjentakende melodi hver sommer siden årtusenskiftet, som en slags mørk versjon av Reiseradioen, rapporter om vær, vind og føre for migranter og flyktninger på vei nordover over Middelhavet. Sist uke hørte vi om tyske båtkapteiner siktet for menneskesmugling etter strengt tatt å ha gjort det som er en plikt til sjøs, redde liv. Vi hørte om flyktninger internert i Libya som ble bombemål og om enda flere båter som gikk ned med et sted mellom ti og hundre mennesker om bord. Det var også andre historier, om grensepoliti som forstyrrer handel i Niger og sikkerhetsstyrker som fortsetter overgrep mot demonstranter i Sudan. Mer om det siden, alt henger sammen med alt, men først, la oss reise tilbake til Middelhavet.
Bombeangrepet på en interneringsleir for flyktninger og migranter i Tajoura utenfor Libyas hovedstad Tripoli er kanskje det klareste eksempelet så langt på hvor farlig det har blitt å være migrant eller flyktning i Libya. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og den Internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) har lenge advart mot at flyktninger kunne bli et mål for de pågående kampene mellom den FN-godkjente regjeringen i Tripoli og opprørsgeneral Khalifa Haftar, med base lenger øst på samme kyst. Interneringsleiren ved Tajoura huset 600 flyktninger og migranter da den ble bombet. Den første bomben traff en garasje, men da de overlevende forsøkte å komme seg unna ble de beskutt av libyske vakter. Da traff bombe nummer to en av hangarene som fungerte som sovesal for 120 mennesker. Minst halvparten skal være drept, og et større antall alvorlig såret.
De to FN-organisasjonene har allerede startet evakuering av flyktninger og migranter fra Tripoli-området, men ber nå med fornyet styrke om hjelp til å få folk ut av Libya. Så langt har de fått lite respons både i regionen, her er det flere med egne problemer, og på andre siden av Middelhavet. Selv om ikke alle europeiske politikere er like avvisende som Italias høyrepopulistiske innenriksminister Matteo Salvini, har EUs politikk siden 2015 vært klar; flyktninger og migranter bør forbli i Afrika og Midtøsten. Politikken ble utformet i 2015, da mer enn en million tok seg til Europa fra Midtøsten og Afrika. Siden den gang har det kommet langt færre. I fjor var tallet nede på litt over 141.000, så langt i år ligger tallet på like over 36.000.
Men nedgangen i antallet som tar seg over Middelhavet skyldes ikke den iskalde retorikken fra Salvini, og den skyldes heller ikke at det er færre flyktninger enn før, men at EU samlet og enkeltland i Europa har inngått flere avtaler for å stoppe flyktninger og migranter før de når Middelhavskysten. Disse avtalene kom altså etter toppåret 2015, den mest kjente er avtalen EU inngikk med tyrkiske myndigheter.
Men EU har også inngått en rekke avtaler sør for Middelhavet. EUs avtaler med den FN-støttede regjeringen og deres kystvakt i Libyas hovedstad Tripoli er en del av dette. I henhold til denne avtalen støttes kystvakten mot at Libya tar imot dem som blir fisket opp utenfor kysten. Disse havner så i leire som Tajoura.
Med Sudan har EU en avtale som blant annet skal styrke sikkerhetssektoren i landet. Tidligere ble denne avtalen kraftig kritisert når det ble kjent at midler kan ha tilflytt krigsherren Mohammed Hamdan Dagolo, kjent som Hametti, og hans «grensestyrker» Rapid Support Forces (RSF). Og ja, i dag er Hametti nummer to i Militærrådet som styrer Khartoum, og ja, hans grensestyrke er den samme styrken som ble satt inn mot demonstranter i Khartoum 3. juni da mer enn 100 ble drept, og som også mistenkes for å stå bak en rekke forsvinninger og drap i måneden som fulgte.
Andre land EU har avtale med er Tsjad og Niger, ingen av dem kjent for å sette menneskerettigheter i høysetet i sin egen hardhendte grensekontroll. I Niger, som har vært transittland mellom Vest-Afrika og Libya og Algerie, har man slått kraftig ned på ikke bare menneskesmuglere, men også vanlig trafikk og handel. Mens denne nå stoppes av den økte grensekontrollen, trekker menneskesmuglerne og deres ofre lenger ut i ørkenen. Det betyr også at flere dør på veien over Sahara. Humanitære organisasjoner, FN-organisasjoner og organisasjoner som jobber med menneskerettighetene har kommet med utallige advarsler om forholdene i Libya, i Tsjad, Niger og Sudan, men også andre land. Advarslene ligger der som undertoner til den mørke melodien nevnt over, man må bare høre etter.
Også her hjemme har «nytenkning» når det gjelder asyl- og flyktningpolitikk, både hos regjering og det største opposisjonspartiet, vært kodeord for å betale noen andre for å ta seg av dem som flykter eller de som er på jakt etter et litt bedre liv. Problemet med denne politikken er i ferd med å bli ganske åpenbar i Sahara, i Khartoum og i Tripoli. Problemet er at man har designet en flyktning- og migrantpolitikk hvor menneskerettigheter ikke står særlig høyt, og hvor hovedformålet er å stoppe folk fra å vandre, ikke å løse problemene som driver dem til å legge ut. Men hva om vi velger en annen vei, hva om vi velger å se flyktninger og migranter ikke som en trussel mot oss, men som mennesker som oss? Det er et ønske for neste sommer.