Vi var teaterstudenter i Århus, lokalisert i Kødbyens gamle mursteinsbygninger. Et slakteri var nærmeste nabo, skolens lokaler var deres tidligere fryselager. En gammel kran, som før hadde løftet slaktede kropper opp og inn, brukte vi som scenografiheis. I kantinen satt vi under gamle skinneganger i taket. Dypfryste skrotter hadde hengt fra dem. Vi tenkte ikke så mye over det.
Århus Slagtehus A/S. Stanken lå utålelig rundt oss. Hver eneste dag i fire år. Men vi tålte den. Innimellom ble den for intens. Da lukket vi vinduene. Sånn taklet vi det. Stengte stanken ute og ignorerte den. Til tross for at den omsluttet oss som en insisterende påminnelse hele tiden. Et rop om hjelp blir ikke så mye tydeligere enn det. Ført frem gjennom lukten av levende redsel og døde kropper, i blod og skitt.
Fra det gule rommet i 2. etasje kunne vi se over muren og ned på dem. Angstfylte, sammenstuede kyr. Vi så at de skjønte hva som ventet. De været og forstod det, de reagerte forskjellig. Med apati eller utagering. Ble kontaktsøkende eller innesluttede. Det verste var de som var kommet ned på landgangen. De stod helt stille, med hodene ned. I kø for å dø. Én etter én nærmet de seg henrettelsen, fanget på rekke, tvunget til stadig fremrykk. En drept – en frem.
Jeg ble opprørt en dag slakterne hadde latt døren til slakterommet stå åpen. Gjennom døråpningen kunne kyrne i dødskøen se hvordan andre kyr ble skutt i hodet og heist opp-ned, og hvordan blodet fosset ut. I dødskøen var det stille blant senkede hoder. «Lukk døra i det minste, har dere ingen respekt!», tenkte jeg.
Tenkte jeg. Som gikk tilbake til arbeidet igjen.
Noen ganger ankom det kyr kvelden før. Det frustrerte meg. Hvorfor settes de her i dødskammeret over natten, kun ventende på at slakteriet skal åpne og det behager menneskene å ta livet av dem? Hvorfor er det ikke en ordning på at dyrene slipper å lide her?
Jeg var fleksitarianer på den tiden, jeg spiste ikke så mye kjøtt, jeg forstod på et vis at det ikke var helt bra. Men jeg koblet ikke den store sammenhengen. Selv om jeg så, luktet, hørte og følte den hver dag. Så skjønte jeg ikke det mest innlysende; at kjøttindustri er unødvendig industri.
Nå i ettertid er det lett å analysere meg selv der, som ung slakteri-nabo, ureflektert på produksjonsdyrnæringens enorme innflytelse. For jeg stilte ikke de kritiske spørsmålene til den som system, jeg stilte dem til enkeltforholdene som ikke var gode nok. Å løfte problemet høyere enn det, var en langt fjernere tanke. Jeg tror vi er mange som er innstilt sånn. Eller har vært innstilt sånn.
Det er anstrengende å ta et oppgjør med vanens makt. Skremmende er det også, idet man plutselig innser hvor massivt påvirket man har vært. Og det gjør vondt å se i tydelighet hvor ille det forholder seg for dyrene, det man burde sett tidligere. Men det er én ting som umiddelbart hjelper: å endre seg.
For vi kan alle gjøre noe med kjøttindustriens alvorlige konsekvenser for dyr og miljø: vi kan slutte med kjøtt.
Det er såre enkelt. Det går av seg selv. Planteriket byr på uante muligheter og tilgjengeligheten er stor. Det som krever sitt, er å bryte opp egen fornektelsesmur og nullstille seg. Men – når det er gjort, er det meste gjort. Man settes i stand til å ønske virkeligheten velkommen. Istedenfor å stenge den ute. Det er en bevisstgjørende befrielse som varmt anbefales.
Vi skylder dyrene å skille mellom emosjonelle og vitenskapelige grunner, når vi tar oss retten til å mene noe om dem. Når vi prøver å rettferdiggjøre hvorfor det er greit at vi utnytter dem. Grunner som «Fordi det alltid har vært sånn» eller «Fordi jeg alltid har gjort sånn», er emosjonelle grunner, ikke reelle argumenter. Det vi må ha som fokus, er hva industriene fører til av konsekvenser for dyrene og miljøet.
Av gammel vane kan det føles bekvemt å la kjøttindustrien ordne den behagelige distansen for oss. Den som befinner seg mellom dyret og kjøttet, individet og produktet. Det føles veldig mye bedre å ordne sin egen distanse til hele kjøttindustrien.