Debatt

Norsk historie vel så anvendelig

LIBYA OG KRIM: Hvorfor har norske politikere gjort seg så avhengige av amerikansk historiefortolkning?

BOMBING: Norske F-16 jagerfly på flyplassen Souda på Kreta i 2011. Flyene var stasjonert på Kreta for delta i militæroperasjonen i Libya. FOTO: LARS MAGNE HOVTUN/FORSVARET
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den «arabiske våren»

Under ei reise til Oman for et par år siden møtte jeg en araber som viste seg å kjenne norsk historie ganske godt. Mannen var riktignok norsk gift, men likevel.

Et spørsmål som han stadig kom tilbake til, var dette: Hvorfor har norske politikere gjort seg så avhengige av amerikansk historiefortolkning, når norsk historie kan være vel så anvendelig for å forstå forskjellige nasjoners veier til demokrati. Eksemplet han trakk fram var amerikanernes erfaring med at overgangen fra koloni til demokrati kunne skje i løpet av én generasjon. Norsk historie, derimot, kunne vist at det tok tusen år fra riket ble samlet og til Norge ble et demokrati. Harald Hårfagre ble ikke etterfulgt av Haakon 7, men av Eirik Blodøks.

Hvordan kunne så norske politikere tro at ved å styrte Muhammed al Gaddafi skulle dette resultere i en arabisk vår? Hvis norske politikere hadde brukt erfaringer fra norsk historie, så burde de i det minste ha ant at en bombing av Gaddafis Libya med stor sannsynlighet kunne ende i vold og kaos.

Amerikanernes forståelse av Krim

Dette bringer tankene over på et annet eksempel der norske politikere med fordel kunne ha brukt norsk historie for å forstå internasjonale konflikter. Eksemplet er Krim.

Befolkningen på Krim var/er i overveiende grad russisk. Russland har hatt Krim som en viktig del av sitt territorium i nærmere to hundre år. I tillegg kommer russernes erfaring med invasjonshærer fra ottomaner, svensker, franskmenn, engelskmenn, og tyskere. Noen av de blodigste kampene under den annen verdenskrig utspilte seg på Krim-halvøya.

En forståelse av amerikanernes holdning til Krim kommer vanskelig utenom et innarbeidet tankemønster i Amerika, der alt russisk ses som et onde eller i det minste som noe mistenkelig. Et motsvarende tankemønster kan vi finne på russisk hold.

I tillegg kommer holdninger som må forklares ut fra indre motsetninger i Amerika. USA er i seinere tid blitt omtalt som Amerikas Uforente Stater (Thr Disunited States of America). Et såpass splittet land, ikke minst når det gjelder forholdet mellom «konservative» og «liberale». kan trenge til en samlende front mot ytre fiender.

På en slik bakgrunn blir det forståelig at amerikanerne nokså unisont har karakterisert den russiske overtakelsen av Krim i 2014 som en «annektering».

De politiske forklaringene på amerikanernes holdning kunne suppleres med økonomiske forklaringer. Vi kunne da rette søkelyset mot amerikansk våpenindustri, som er verdens største og seks ganger større enn den tilsvarende russiske våpenproduksjonen.

«Varene» fra denne industrien er etter hvert blitt så avanserte og dyre at det kan være vanskelig å finne kjøpere med betalingsevne og betalingsvilje. Våpenindustrien blir dermed indirekte avhengig av en utbredt frykt for angrep blant potensielle kjøpere.

Når det gjelder amerikanernes holdninger, kunne det videre være grunn til å trekke fram en advarsel fra tidligere president Dwight D. Eisenhower. Ved sin avgang gav han uttrykk for en bekymring over at amerikansk poltikk skulle bli for sterkt dominert av det han kalte for «det militær-industrielle kompleks». Ordrett gjengitt: «In the councils of government, we must guard against the acquisition of unwarranted influence, whether sought or unsought, by the military-industrial complex. The potential for the disastrous rise of misplaced power exists and will persist».

Et norsk motperspektiv

Norske politikere kunne i denne situasjon ha gjort seg til talsmenn for et motperspektiv til amerikanernes nokså fastlåste forståelse. Det kunne blitt framholdt at forholdene på Krim er kompliserte og mangetydige. Den russiske erobringen av Krim i 2014 kunne blitt omtalt som en «gjenerobring» heller enn som en «annektering» (Norske historiebøker omtaler den norske militære erobringen av Trøndelag i 1658 som en «gjenerobring»).

Er Krim russisk eller ukrainsk? Ut fra en rent juridisk forståelse av inngåtte avtaler kan svaret bli ukrainsk. Ut fra historiske, demografiske og kulturelle perspektiver er det mye som taler for at Krim må regnes som et russisk territorium.

Norske politikere burde være tilbakeholdne med ensidig å legge juridiske vurderinger til grunn for sin stillingtaken. I så fall kan det slå tilbake på oss sjøl. Historien om Norges kamp for sjølstyre, enten vi fokuserer på 1814 eller på 1905, kommer vanskelig utenom det som er blitt kalt «nasjonalitetsprinsippet»: Kulturelle og politiske grenser bør så vidt mulig være sammenfallende. Motsetningen er grensedragninger ensidig basert på politiske vedtak. (De to prinsippene for grensedragning kan tilbakeføres til de greske begrepene «etnos» og «demos»)

Tidligere statsminister Kåre Willoch har gjentatte ganger hevdet at det er urealistisk å vente at Russland vil gi fra seg Krim. Derfor vil en langvarig vestlig sanksjonspolitikk bidra til økt spenning mellom øst og vest i Europa. Til VG uttalte han (10. 03 2017): «Jeg ønsker meg en realistisk tilnærming. Det er ikke i vår interesse å drive Russland i armene på Kina.»

Mer fra: Debatt