Av Astrid Kähler, skribent
På bakgrunn av den raskt økende folkehelseutfordringen, lanserer sertifiserte og selverklærte eksperter dietter, treningsprogram og kaloribudsjett på løpende bånd. De garanterer i ord og bilder ikke bare vektreduksjon og bedre helse, men i mange tilfeller også tilnærmet evig liv og lykke på den perfekte kropps catwalk. Og i bakgrunnen synger matindustrien sin allestedsnærværende sang med et refreng av avhengighetsskapende smaksbomber bestående av sukker, transfett og salt.
Klatrevegg og müsli
Sykelig overvekt er en belastning både for den enkelte og for samfunnet. Som også leder ved senter for fedmeforskning ved St. Olavs hospital, Bård Kulseng, poengterer er det imidlertid viktig at man ikke legger stein til den mentale og fysiske byrde overvektige bærer på ved å forklare fedmeproblemet med enkeltmenneskers «manglende viljestyrke og selvdisiplin».
Det vanlige rådet, også helsemyndighetenes, er å holde orden på kaloriene. Men til tross for at det telles kalorier opp klatrevegger og ned i müsliskåla, viser statistikken at det ikke virker etter hensikten. Antall sykelig overvektige fortsetter å øke, og mange føler seg mislykket og stigmatisert når de, uansett hvor mye de sulter seg, ikke går ned i vekt.
Når man ser det miserable resultatet, kan man spørre seg om hvor oppdatert og uhildet de rådgivende kostholdseksperter er, der de spreller i et innfløkt nett av proteinkjeder, næringsmiddelindustri og medisinalfirmaer, og hvorfor stramme kaloriregnskap ikke gir strammere livremmer?
Mikrobisk krigføring
For å få en forklaring, må vi se minst 6000 år bakover i historien. Jordbruksrevolusjonen, den industrielle revolusjon og tiden etter har ført med seg store endringer i matvaner og matproduksjon. I kjølvannet av utviklingen har matens ernæringsmessige innhold og genetikk, samt tarmfloraen vår blitt kompromittert.
Langt opp i middelalderen eksisterte en tarmbakteriell våpenstillstand, før en regelrett mikrobisk krigføring brøt ut i kjølvannet av den industrielle (mat)revolusjon. Den utraderte store deler av bakteriediversiteten som er avgjørende for hvordan vi prosesserer det vi spiser.
Introduksjon av raffinert sukker gjorde ikke situasjonen bedre. Den var i seg selv en endorfinbombe som etterlot smaksløker i ekstatisk eufori og kroppssystemer i sjokk. Samtidig ble fett, særlig mettet fett, i 80-årene utpekt som roten til nesten alle våre vondter, inklusive fedme. Matindustrien sto klar og oversvømte markedet med lettprodukter, hvor fettets smak blir kompensert av sukker og kunstige smakstilsetninger.
Galopperende fedmeepidemi
Når vi legger til raffinert, prosessert, gen- og på annen måte manipulert mat, har vi med spikerpistols effektivitet festet lokket til kisten «Sunt og bærekraftig kosthold». Forurensning, slepphendt bruk av sprøytemidler, kunstgjødsel og antibiotika gjorde (og gjør) ikke just situasjonen bedre.
Konsekvensen er en galopperende fedmeepidemi med tilhørende stigende antall tilfeller av bl.a. hjerte/karsykdommer, diabetes og flere former for kreft. Mellom 1975 og 2016 er fedme tredoblet på verdensbasis, og nesten 40 % av befolkningen over 18, altså 1,9 milliarder mennesker, er nå sykelig overvektig.
En kalori er ikke en kalori
Men hvorfor hjelper det så lite å telle kalorier? En viktig grunn er at to personer, på grunn av forskjeller i blant annet genetikk, tarmflora, tarmlengde, søvn og fysisk aktivitet, ikke fordøyer den samme maten likt. Videre er prosessering av det vi spiser, inkludert akkumulering av kroppsfett, i stor grad avhengig av hva og hvordan vi spiser, hvordan maten er produsert og hvordan den er tilberedt.
100 kalorier av enkle karbohydrater (brus, kake, melkesjokolade …) og 100 kalorier av komplekse karbohydrater (grønnsaker, grovt korn …) prosesseres med forskjellig hastighet (30 kalorier brus og 2 kalorier gulrøtter pr. minutt) og forskjellig måte, og har dermed vidt forskjellig effekt på blodsukker og fettproduksjon.
Et skudd sukker
Et kjapt brus-shot, f.eks., stimulerer hurtig produksjon av insulin, hormonet som fører sukkeret via blodstrømmen til cellene. Leveren kan takle noe av overskuddet, men resten blir lagret som fett. Raskt inntak av store mengder sukker er derfor den kjappeste måten å produsere kroppsfett på. Og som om ikke det er nok; når insulinet har gjort jobben sin, faller blodsukkeret, og etterlater oss minst like sulten.
I jeger-/samlertiden opplevde steinaldermennesket, hvis hun var heldig, sukkerbonanza maks. fire ganger om året, når det var tilgang på moden frukt. Kroppen var, og er fremdeles, laget for å lagre fett vi kan tære på i magre tider.
Problemet er mangelen på magre tider, og at vi har kontinuerlig tilgang til og inntar store mengder sukker, både bevisst og ubevisst: mye sukker tilsettes alt fra leverpostei, via makrell i tomat og sauser til brød. Forbruket er minst 20 ganger høyere enn det var på slutten av 1800-tallet.
Glem dietten, spis ekte mat – hele tiden
Løsningen på utfordringen vi står overfor handler i stor grad om å spise ekte mat med komplekse karbohydrater (grønnsaker, grove kornprodukter, bær og frukt), protein (belgfrukter, glade lakser og lykkelig kjøtt), rene melkeprodukter og sunt fett. Mat som har hatt det godt, som er minst mulig «tuklet» med og som oldemora di ville kunne gjenkjent som mat.
Fysisk aktivitet er selvsagt viktig for helsa på mange måter, også for fordøyelsen, men med mindre vi er profesjonelle idrettsutøvere vil det alene ikke kunne løse et fedmeproblem.
Skylappholdning
Representanter for WHO erkjenner at de eksisterende kalorianbefalinger langt fra er optimale, men fordi de er så dypt forankret i forbrukeradferd, offisiell politikk og industristandarder antar man at det vil være for dyrt og «forstyrrende» å endre på eksisterende retningslinjer. Matindustrien er glad til, og fortsetter å produsere mat med lavt kaloriinnhold og ditto næringsverdi.
Helsemyndighetenes skylapp-holdning vil på sikt være samfunnsøkonomisk katastrofal. Så inntil autoritetene tar det innover seg, må vi som forbrukere være aktive pådrivere gjennom informerte, bevisste mat- og andre valg. Valg basert på ny og friest mulig forskning som støtter opp om matproduksjon og matvalg som er bærekraftig både for vår egen og for jordas helse.
Tiden er inne for en ny revolusjon, hvor vi bokstavelig talt tar maten og helsa vår tilbake fra medisinal- og matindustri som kynisk gjør oss like avhengig av sine produkter som en heroinavhengig er av sitt daglige skudd.