Av Kjersti Kambestad, sosialantropolog
En medievår med prinsesser, konger, kronprinser og sjamaner har fyrt det norske folk opp i en virvel av vikarierende motiver. Carl Jung ville hatt en «field day» om han hadde fått oppleve denne norske medievåren. Bør prinsessen fratas tittelen sin? Eller i minste fall rødme, neie dypt og si unnskyld for at hun igjen har trådt over den usynlige krittsirkelen hun er født inn i?
Det kan se ut som Hollywood-sjamanen som prinsessen har turnert med i vår, tjener penger på å gi healinghåp til sårbare kreftpasienter. Det er jo langt fra greit. Men er det verre å få falskt håp av en amerikansk showsjaman med prinsessetekke, enn en vanlig helnorsk healer fra gule sider? Hva med Snåsamannen? Er norske gratistrollmenn per definisjon tryggere enn amerikanske dollarsjamaner?
Vi, folket, er enige med oss selv om at en norsk kvinne normalt sett har rett til å velge partner uansett rase, yrke, kjønn og hudfarge. Men hvis hun bærer offisiell tittel som prinsesse – da er det ikke helt greit likevel. Men hvorfor ikke? Hva blir besmittet og ødelagt? Er det tittelen? Monarkiet? Nasjonen? Eller kan det rett og slett være feminiteten i samfunnet?
Prinsessen som generell størrelse har ualminnelig sterk feminin symbolkraft. Hun er kongens datter, arketypen av den rene unge piken som vi gjennom historien har ofret mang en blodsdråpe for å beskytte. Prinsessen kan ha rare idéer og være vanskelig å målbinde, men vi må gjøre det vi kan for å ha styring på henne likevel. På papiret har vi avviklet patriarkatet, men i prinsessemytene lever det i beste velgående, jamfør flere titalls animasjonsfilmer fra Disney.
Publisiteten om sjamanshowet kom i avisene i starten av april. En ulmende mistanke ble tent. Var det riktig å bruke prinsessetittel som ledd i nyreligiøs kommersiell virksomhet? Men debattkruttet tok først fyr da Märtha la ut instagram-posten om at de er kjærester. Mye tyder på at prinsessetittel, etikk og inntekter er det vi har debattspråk på, men den jungianske uroen stikker dypere enn som så.
Mange har minnet oss på at det ikke hjelper å ta fra henne tittelen. Man kan ikke bli prinsesse gjennom å gå gjennom en formell prosess, og man slutter heller ikke å være det om tittelen forsvinner. Apanasjen er borte for lenge siden, så den ikke brukes som sanksjonsmiddel. Ingen kan hindre en Märtha uten prinsessetittel i å brande et show med tittlen «The Princess and the Shaman». Vi er akkurat like kort. Og uroen ligger i magen.
Sjamanen mankerer heller ikke på symbolkraft, med sin kontroll over overgangen mellom den åndelige og fysiske verden. En selvtitulert moderne trollmann, eller rett og slett et troll i Hollywood-forkledning. Med norske og afrikanske aner. Ikke bare er han åndemanipulator, han er svart og metroseksuell også! Overskridende på alle tenkelige områder. Jo vakrere han snakker, jo mer mistenksomme blir folket. Har han lokket prinsessen inn i berget, eller har hun gått dit selv?
Et samfunn som ikke har styr på prinsessene sine er alvorlig ute å kjøre. Vi har etter et drøyt århundre med feministisk drakamp blitt noenlunde enig om å kvitte oss med gamle patriarkalske skikker. På samme tid vi vil gjerne holde på monarkiet. Da får vi med på kjøpet noen lys levende jenter som både er arkaiske prinsesser, og samtidig går midt iblant oss som barn, ungdommer og voksne av vår egen tid.
Prinsesse Märtha har gått utenom den smale sti hele livet, og fått så mye kjeft at hun har blitt vant til det. Rosenterapi, ekteskap med forfengelig forfatter, engleskolevirksomhet, en jevn strøm av grenseoverskridelser. Det var annerledes i forrige generasjon. Da giftet prinsessene seg med søkkrike, anonyme forretningsmenn, med full diskresjon og ikke et nyreligiøst bein i kroppen.
Og nå sitter denne prinsessen plutselig på fanget til denne trollmannen! La oss finne bevis for at han er en skummel sjarlatan først som sist, før vi rekker å bli forført av hva han har å si. Det er jo uansett ikke det han sier og gjør som er poenget, det er det han representerer. Pakk ut sjamanen så finner du en trollmann, pakk ut trollmannen så kommer trollet selv til syne, med sin velkjente appetitt på prinsesser.
Nå har prinsessen og trollet stukket hodene sammen og greid det kunststykke å lage en skandale i vårt blaserte postmoderne samfunn. All PR er god PR, og noe skal man leve av når man ikke har apanasje. Er det trollet som manipulerer prinsessen, eller prinsessen som tirrer folket ved hjelp av trollet? Märtha vet uansett akkurat hva som skal til for å få uroen til å hugge tak i oss.
Britene slet seg gjennom et lignende jungianske helvete da prinsesse Diana slo seg sammen med søkkrike Dodi al Fajed. En araber, det måtte jo garantert være noe alvorlig lurendreieri på gang. Temperaturen gikk i taket, men kontrollen var tapt, og ikke en ting kunne britene gjøre for å forhindre det. Det eneste de kunne gjøre, var å lese, skrive og mene så mye at det gikk varmgang i media, helt til prinsessen så å si ble knust under en horde glodhete papparazzier – i tragisk, spektakulær eventyrstil.
Så galt skal det ikke gå hos oss, såpass kontroll har journalistene på seg selv og hverandre. Men den siste kontrollen over prinsessefemininiteten gikk på båten med Märtha for lenge siden.
Takk og lov for at Märtha er Märtha og bryter seg fri, og gjør ting folket ikke liker. Både for småprinsessene som kommer etter henne, men ikke minst for kvinner generelt.
Märtha Louise i sjamanens armkrok er symbolet på norsk kvinnelig seksualitet i fri dressur over engene – fullstendig og for alltid ute av rekkevidde for foreldet patriarkalsk kontroll.
Hva kan vi gjøre? Vi får bare rope oss hese, fekte med armene til vi blir slitne, debattere til vi går tom for ord – og så sette oss stille ned og legge hendene i fanget og innse at dette kan vi og skal vi faktisk ikke gjøre noe med.
Og kanskje filosofere et øyeblikk over at trangen til å få Märtha til å skikke seg i bunn og grunn er den samme trangen som ligger i idéen om hijab og niqab: å pakke inn og beskytte den kvinnelige seksualiteten, for vår felles æres skyld.
Vi må til sist bare innse det: Vil vi ha frihet og likestilling for kvinner, så må vi godta frihet for prinsessene på kjøpet. For å roe oss og komme videre, kan det kanskje til og med være nyttig med noen selvsuggererende pusteøvelser?