Andre verdenskrig har en spesiell tiltrekningskraft, selv om det i år er 80 år siden Hitlers tropper krysset grensen til Polen. Den samlede litteraturen om temaet er enorm, og vokser stadig. Den store interessen er én grunn til å markere frigjøringsdagen 8. mai, men like viktig er det at selv om Hitler er død, lever ideologien hans videre. 8. mai er ikke bare en minnedag, det er også en kampdag mot ekstremisme.
OK, det er langt mellom de brune skjortene og hakekorsene. Men uansett hva slags innpakning nazismen kommer i, så er ideologien den samme. Og nazismen deler også en del trekk med den ekstreme islamismen. Det mest slående er kanskje den heftige motstanden mot demokratiet. Begge ønsker seg et totalitært samfunn ledet av en smal elite bestående av «rettroende». Hverdagen i slike samfunn vil ha en del likheter uansett hva de som styrer det tror på.
Merkedagene vi har i mai har alle til felles at de støtter oppunder demokratiet, hver på sin måte. 1. mai retter fokus mot arbeidsfolks rettigheter, 8. mai mot den militære innsatsen og 17. mai mot Grunnloven. Det kan virke selvinnlysende, men sett i et historisk lys er demokratiet en radikal idé med skarpe kanter mot fundamentalisme og sentralisering av makt. Det er verdt å feire.
Samtidig kan vi ikke forvente at demokratiet vokser fram av seg selv etter en militær intervensjon, både Irak og Libya er eksempler på det. Tvert imot er det samspillet mellom det militære og sivile engasjementet som legger grunnlaget for et stabilt demokrati etter en intervensjon. Europa etter andre verdenskrig er kroneksemplet på det. Ut av ruinene vokste det fram et formalisert samarbeid og en politisk kultur som verdsatte handel og dialog, ikke overdreven bruk av militærmakt.
Alle utfordringene til tross, det er en arv å være stolt av.