«Mediestøtterådet skal være et uavhengig råd som fastsetter regler for de ulike mediestøtteordningene og fordeler midler mellom ordningene. Rådet skal også kunne ta initiativ til å etablere nye og legge ned eksisterende ordninger. Rådet utnevnes for fire år av gangen av Kongen i statsråd, og skal ha fem til sju medlemmer med ulik kompetanse og erfaring», het det da regjeringens mediestøttemelding ble offentliggjort 29. mars.
Jeg satt denne uka og leste en artikkel om at Norge har størst pressefrihet i verden i de offisielle tallene fra World Press Freedom Index for 2019. Det betyr at norsk mediepolitikk, åpne samfunnsdebatt og medier ikke bare er i verdensklasse, men faktisk best i verden. Norske redaktører og journalister kan i vår omtale av politikere, næringsliv og kriminelle utøve vårt samfunnsoppdrag friere enn i alle andre land. Dette står i grell kontrast til steder der våre kolleger trues og drepes, jages og fengsles.
Det var da tanken meldte seg: Kan det at vi har verdens frieste presse være årsaken til at ikke flere har sett faresignaler eller stilt kritiske spørsmål på prinsipielt grunnlag til kulturministeren etter at mediestøttemeldingen ble offentliggjort? I andre land vil jeg tro at et forslag om å legge så mye mediemakt på så få hender, ville åpnet for alt fra spørsmål om sju personer overhodet kan sitte på bred nok kompetanse til uro for potensielt misbruk og ytterligere svekkelse av pressens uavhengighet og offentlighetens tillit til mediepolitikken. Er vi trygge på at det ikke kan skje her også?
For det første vil noen få rådsmedlemmer være enklere tilgjengelige for påvirkningsforsøk fra interessegrupper og mediene selv enn summen av stortingspolitikere. For det andre vil det være naturlig å stille kontinuerlige spørsmål rundt pressens dekning av rådsmedlemmene. Husk at de fleste personer som er kompetente til å sitte i et nasjonalt mediestøtteråd, vil ha bindinger og preferanser som kan påvirkes av støttemottakernes publisistiske virke.
Ja, et mediestøtteråd skaper større armlengdes avstand til en plagsom opposisjon og resten av Stortinget når potensielt vanskelige avgjørelser skal fattes, men blir det virkelig større armlengdes avstand fra beslutningstakerne til mediene selv og leserne av å flytte makten fra 169 demokratisk valgte politikere til sju privatpersoner? Jeg tillater meg å være skeptisk. God fredag!