Debatt

Det er nå det gjelder

I juni kan Helse Sør-Øst gjøre et katastrofalt vedtak om nedleggelse av Gaustad.

GAUSTAD: Helse Sør-Øst ønsker å avvikle Gaustad som psykiatrisk institusjon, skriver Thorvald Steen. FOTO: JON OLAV NESVOLD/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

6. februar i år skrev Svein Haugsgjerd, Randi Rosenqvist, Finn Skårderud, Mari Hvattum, Elisabeth Swensen, Are Saastad og jeg en kronikk i Dagsavisen med tittelen «Et planlagt ran».

Flesteparten av oss har arbeidet på Gaustad sykehus. Vi har forskjellige oppfatninger om flere ting, men at viktigheten av Gaustads betydning og område må være forbeholdt de psykiatriske pasientene, er vi enige om. Gaustad består av 30 praktfulle bygg og flere hundre mål opparbeidet parkområde, tett inntil Nordmarka.

Ingen i regjeringen eller i Helse Sør-Øst har tatt seg bryet med å svare på vår kronikk.

Man regner med at en fjerdedel av befolkningen vil bli rammet av en eller flere psykiske lidelser i løpet av livet. En nedleggelse av Gaustad er derfor et alvorlig samfunnsanliggende.

I diskusjonen om hvor det nye storsykehuset skal ligge i Oslo, blir, blant regjering, politikere og media, planen om Gaustad sykehus’ framtid fullstendig oversett. I klartekst: Helse Sør-Øst ønsker å avvikle Gaustad som psykiatrisk institusjon. Dette er beskrevet i Utviklingsplan 2035, forfattet av Oslo Universitetssykehus (OUS) på oppdrag fra det regionale helseforetaket. Planen er å samle all sykehuspsykiatri i Oslo, på Aker sykehus’ tomt på Sinsen, omkranset av to av Norges største motorveier. Det viktigste argumentet for denne sammenslåingen er at det vil føre til betydelig færre døgnplasser.

Det er ingen i OUS’ ledelse som argumenterer for at det vil bli færre psykisk syke de neste årene eller at det de siste årene er tegn på at noe sånt skulle skje. Så frekke tør man ikke å være. Antallet sengeplasser i psykiatrien er de siste 20 år halvert. (1998: 6276 senger, 2017: 3444 senger, ifølge Statistisk Sentralbyrå.) Jeg kjenner ikke til forskning som viser at psykiatriske pasienter som blir plassert i store, ordinære sykehus er blitt bedre. Ei heller at nedlegging av psykiatriske sykehus og plassering av alvorlig syke, i sine opprinnelige lokalmiljøer og uten tett oppfølging, har ført noe godt med seg.

Noen vil nå hevde at jeg idylliserer de gamle asylene. Det er det ingen grunn til. Flere av oss som står bak Stiftelsen Gaustadklubbens Fond har vært sentrale i avsløringen rundt overgrep på Gaustad fra 1970-tallet og fram til begynnelsen av 2000-tallet. Noen av oss har vært varslere, andre har vært kildene for journalister og forskere. Antologien Asylet (Aschehoug forlag, 2005) avdekker noe av denne historien. Boka kom ut til 150-års jubileet og hadde flere svært kritiske artikler om blant annet lobotomi, elektrosjokk, Juklerød-saken, diagnosefastsetting, motstanden mot åpenhet, og ødeleggende medikering.

Selv om det er all grunn til å kritisere deler av driften, er det også viktig å få med seg at mange tusen har blitt bedre, eller til og med leget, som følge av oppholdet på Gaustad – etter mange samvittighetsfulle fagfolks utrettelige innsats.

På 1980-tallet begynte nedbyggingen av de psykiatriske institusjonene i Norge. Den viktigste grunnen til at det skjedde var at det oppsto en enhet mellom byråkrater og politikere som argumenterer slik jeg har referert Helse Sør-Øst og OUS gjør nå, og velmenende fagfolk og kritikere av asylene som ville flytte pasientene hjem. Håpet var at bydelene eller hjemkommunene ville ta imot dem og integrere dem i lokalsamfunnet. Noen påsto at dette var en destruktiv politikk fordi tiltaket ikke ville bli fulgt opp med økonomiske og faglige ressurser. Dessverre fikk de rett.

Ved å redusere sengeplasser i psykiatrien, reduserer man ressurser som blir overfør til pasientene. Det er hovedpoenget.

Gaustad sykehus ble åpnet i 1855. Norge var, i europeisk sammenheng, en svært fattig nasjon. Likevel bestemte man seg for å bygge et arkitektonisk praktverk og fylle sykehuset med datidas mest moderne psykiatriske tenkning. I flere tiår, under Ole Römer Sandbergs ledelse, var driften preget av en viss ydmykhet med hensyn til hva vi egentlig vet og forstår av mennesket, og ikke minst innså han og hans medarbeidere at de hadde undervurdert hvor lang tid det tok «å lage sinnet».

I disse dager er den rike norske staten i ferd med å ta de unike, store grøntområdene fra sine innbyggeres psykiatriske pasienter og la byggene bli brukt til kontorer for alt annet enn dem.

Lørdag 4. mai klokken 12, blir det holdt et åpent møte på Gaustad der Stiftelsen Gaustadklubbens Fond vil legge fram et forslag til hva byggene og området kan brukes til. Det er vi som lever nå, som er ansvarlige for å gi stedet et nytt innhold for pasientene. Det ser jeg fram til. Myndighetene vil ikke arrangere noe slikt.

Fra 1855 og til i dag er det to ting alvorlig psykisk syke, deres behandlere, pårørende og venner har erfart og lært. For å bli leget trenger man tid, ofte lang tid, og man trenger rom, luft og natur. Mye natur.

Gaustad ligger der i dag. I juni kan Helse Sør-Øst gjøre et katastrofalt vedtak som vil skrinlegge mulighetene til å bevare området bygget for psykiatriske pasienter.

4. mai vil underskriverne på kronikken 6. februar redegjøre for blant annet hva de mener at Gaustad kan være. Selv mener jeg at det ikke finnes noe område som er bedre egnet til å ta seg av akutt- og langtidspasienter der det skal være mulig for pasientene å få tiden de må ha for å kunne tilvenne seg samfunnet. Den rent medisinske behandlingen er én ting. Hvorfor skal ikke langtidspasienter også få tilbud om fysisk aktivitet, ergoterapi, utdanning, fotoverksted, male- og skrivegrupper der de kan bearbeide erfaringer ved å skrive ned tanker og opplevelser av verden, kokkelære, dans, dyrepass, og for eksempel arbeide sammen med håndverkere, forfattere og kunstnere? Hvorfor skal ikke byggene kunne brukes til kafé- og hotelldrift, sykkelverksted og gartneri drevet av pasienter? Hvorfor skal ikke noen av byggene kunne gjøres om til treningsleiligheter?

Fra myndighetenes side kommer ingen initiativ om hva det unike området kan brukes til, de har null visjoner. De vil legge det brakk for de som trenger området mest av alle.

Mer fra: Debatt