1409 SAS-piloter ble natt til fredag tatt ut i streik. Over hele landet står de blå og hvite flyene på bakken, passasjerene med dem. Da SAS nærmest gikk konkurs i 2012, gikk pilotene med på både lønnskutt og oppsigelser for å berge selskapet. Nå leverer SAS solide overskudd, og er økonomisk friskmeldt. Med SAS i pluss, vil pilotene ha noe tilbake.
Mange piloter i SAS har i dag lite forutsigbarhet i hverdagen. 60 prosent av SAS-pilotene har en variabel vaktplan, som betyr at de ikke vet hvor, når og hvor lenge de jobber, før to uker i forveien. Noen kan bli nødt til å jobbe opptil syv helger på rad. I VG kunne vi lese om 28-åringen Ingrid, som går glipp av en rekke bursdager, hytteturer og vennekvelder fordi hun ikke vet når hun jobber. Som ikke vet om hun får feire 17. mai før 15. april.
Forutsigbarhet til å kunne planlegge livet sitt er hovedkravet fra pilotene i SAS. Å få tid til familie, venner og fritid. Trygghet for, og i arbeid.
Skal vi tro media derimot, er pilotenes mål at SAS går konkurs.
Da pilotene forlot forhandlingsbordet natt til fredag, våknet vi opp til en nyhetsdekning tilsvarende et terrorangrep. Røde blinkende varsellys på fronten og dramatiske overskrifter. NRK, med journalister som for mindre enn ett år siden selv streiket for en bedre lønn, hadde til og med en side for rammede passasjerer, der de kunne «dele sin historie».
De siste dagene har det, ifølge medieselskapet Retriever, vært skrevet over 100 artikler om SAS-streiken. Det er viktig at streiken dekkes grundig. Streiken i SAS avdekker hvor lite som skal til før infrastrukturen i hele Skandinavia lammes. Problemet er at et overveldende flertall av sakene handler om passasjerer som ikke får dratt på fotballkamp i Manchester, tomme fly og hvor mye SAS taper på streiken. Media virker mer opptatt av konsekvensene av streiken, enn om årsaken. Saken om 28 år gamle Ingrid er et av svært få oppslag om hva dette egentlig handler om: Friheten til å kunne styre sin egen hverdag.
Misforstå oss rett, det er nyhetsverdi i å fortelle historiene til de som rammes. Det er også nyhetsverdi i å skrive om hvordan streiken kan koste selskapet årets overskudd. Når sakene om streiken imidlertid bare omhandler rammede passasjerer, milliontap og en lammet infrastruktur, bidrar det til å undergrave de som faktisk streiker.
Et ensidig kjør mot streiken nører opp under en eksisterende motstand mot fagforeninger, organisering og streikeretten. Over hele verden ser vi at organisering og fagforeninger er under press. Her i Norge har vi til og med en regjering som gjør det upopulært å organisere seg. En regjering som oppfordrer folk til å ikke melde seg inn i fagforeninger, ved å anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet.
Det er farlig.
At vanlige folk står sammen i fagforeninger har bidratt, og fortsetter å bidra til, at norske arbeidsfolk har en lønn å leve av og trygghet på jobben. Vi i AUF og LO heier på arbeidsfolk som hever stemmen for et bedre arbeidsliv, uansett om du er pleier eller pilot. Takket være fagforeninger som år etter år tar kampen for bedre lønn, arbeidsvilkår og trygghet på jobb, har vi en sterk middelklasse i Norge. En middelklasse som har råd til å dra på fotballkamp i Manchester – med SAS.