Debatt

Logget av på Sri Lanka

Straks etter terrorangrepet var ingen pålogget sosiale medier her på øya. Frarøves vi noe når sosiale medier blokkeres?

Sørgende etter terroren tenner lys i Colombo på Sri Lanka. FOTO: JEWEL SAMAD/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I oktober reiste jeg med familien min til Sri Lanka for å koble av hverdagslivet. Vi skulle oppleve noe annet og lære en ny kultur å kjenne. Etter et lengre opphold i en liten fiskelandsby nord på øya, har vi kommet noe nærmere samfunnet på den fremadstormende ferieøya.

Så skulle vi få erfare mer enn vi ønsket. Etter den stille uken, skulle Sri Lanka rammes av et av de verste terroranslagene verden har sett. Godt koordinert, treffsikkert og vellykket beskrives det. Fordi det rammet hardt, uventet og berørte mange. Vi har fått kjenne på krisesituasjonen, sorgen og frykten. Og ikke minst forvirringen i det kaotiske første døgnet med informasjon fra alle hold, spekulasjoner og spørsmål. Hvordan kunne dette skje? Hvem sto bak?

Nå har det gått nesten ni dager siden angrepet på Sri Lanka, nasjonen, friheten og menneskeheten. Fra et øyeblikk til neste er livet snudd. I verste fall snudd med døden som utfall. Nær alle vi møter bærer en historie om at de selv eller bekjente av tilfeldige grunner ikke var der en av bombene sprengte. Tilfeldighetene som gjør at vi slapp unna med skrekken. Det er lett å vikle seg inn i tankerekker knyttet til de gangene vi har vært på de kjente turisthotellene eller lokalkirken vår i Kochikade. Hva hvis...

I skrivende stund har over 250 mistet livet. Og mange tusen andre skal leve med fysiske og psykiske arr. Sri Lanka må reparere dette i mange år fremover.

I minuttene etter angrepene leste vi i alle mulige medier for å få mer informasjon. Facebook var en av kanalene vi brukte. Der dukket muligheten opp for å markere seg som trygg knyttet til bombene i Colombo. Jeg markerte meg. Deretter logget jeg meg av. Straks etterpå var ingen pålogget her på øya. Ingen kommuniserte heller med Viber eller WhatsApp. Selv om statistikk viser at 97 prosent kommuniserer via WhatsApp, og 9 av 10 er brukere av Facebook. Det er en større andel enn i Norge.

Alle sosiale medier ble nemlig blokkert inntil videre, og mest sannsynlig varer blokaden til etterforskningen er ferdig og man vet hvem som skal tiltales for hendelsene. På ubestemt tid. I de lokalene mediene informeres det ikke om varighet og ei debatteres det særlig om konsekvensene. Flere internasjonale medier debatterer: Må de sosiale mediene justere seg for å håndtere slike krisetilstander?

Plattformene stenges ned i frykt for at de skal benyttes for å koordinere nye angrep og spredning av fake news. Begge deler har Sri Lanka dårlige erfaringer med. Tidligere har man sett voldshandlinger koordinert via sosiale medier. Og senest nå har nyheter som at vannet her er forgiftet i kjølvannet av terrorangrepene nådd langt - også uten de sosiale medienes hjelp. Det var usanne rykter som var spredd bevisst.

Når de sosiale mediene og kommunikasjonsplattformene stenges ned, er det lett å få tanker knyttet til kontroll, overvåkning, sensur og begrensningen av ytringsfriheten. Frarøves befolkningen noe? Etter terrorangrepene i Paris i 2015 svarte 43 prosent av franskmennene at de brukte sosiale medier for å få informasjon, ifølge samfunnsforskning.no.

Kraften i spredning, antall likes og delinger kjenner vi. Plutselig strekker et bilde eller innlegg seg langt utover egen fatteevne. De sosiale mediene har ingen (lande-)grenser. Plattformene kan nær sagt alle bruke. Enten for å delta i debattene, bli engasjert, vise støtte eller bare observere fra sidelinjen.

Det kan skape gode bølger, fakkeltog, støtteerklæringer og helt konkret har vi selv sett dannelsen av et rosetog. Det ville sannsynligvis ikke vært et rosetog i Norge etter 22. juli uten hjelp fra de sosiale mediene. I løpet av 7 timer hadde 300.000 mennesker avtalt at de skulle tenne lys sammen. Skolebarnas klimastreik i det omfanget vi har sett den sisten tiden, hadde heller ikke vært mulig uten kraften i sosiale medier.

Et spørsmål jeg sitter igjen med er om blokaden kan ha frarøvet befolkningen her muligheten for et nasjonalt samhold. Sett fra et historisk og kulturelt perspektiv er splittelse og treg informasjonsflyt det Sri Lanka trenger minst. Det er vanskelig å spå i etterkant, for det er nettopp det spontane engasjementet vi ofte har sett at sosiale medier har vært katalysator for. Jeg mener vi trenger å debattere blokaden og analysere konsekvensene. Ikke minst må vi selv være bevisste brukere av sosiale medier.

Uansett - med manglende pålogging, blir avkoblingen desto sterkere. Da blir vi sterkere pålogget livet. Vi har de fysiske møtene, samtalene, live debatten og omsorgen i en klem. Oppfordringen her på Sri Lanka og hjemme blir derfor enkel: ta vare på hverandre i øyeblikket! Og kjenn også på kraften i et møte!