Debatt

Rakker ned på seg selv

Hvis ikke Deichman tør se seg selv som kulturbærere og formidlere gjennom sin historie mister de identiteten sin i jakta på nye tall og nye brukere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«..moderne biblioteker har satt mennesket i sentrum og er mindre fokusert på lagring av bøker.» sier Knut Skansen i et intervju for Oslo kommunes Magasin 12. April i år. Skansen er biblioteksjef for Deichman. Min øverste sjef, faktisk. Jeg er ansatt i Deichman. Jeg har i tillegg vært biblioteksbruker så lenge jeg kan huske, helt siden det var et såkalt boklager.

Jeg kjenner til fremtidsplanenene og visjonene for Deichman og jeg merker effekten på arbeidsplassen. Mye moro, mye åpenhet og positive tilbakemeldinger fra publikum. Men ikke bare. Noen savner et fredeligere bibliotek, et sted for fordypelse og stillhet. Nå som Deichman fornyer seg i en rasende fart har de i tillegg begynt med en uheldig historiefortelling om seg selv. At Deichman kaller seg selv et tidligere boklager kjens ikke representativt for folkebibliotekenes rolle gjennom tidene, de nærmest spytter på seg selv. Og på de som ønsker seg eller trenger et roligere bibliotek. Men hvorfor?

Bibliotekene har sørga for infrastruktur og formidling til lesere fra alle avskygninger av samfunnet i alle år. Det er ikke å være et lager. De ansatte var ikke voktere eller lagersjefer.

Å se fremover er helt topp, men å bruke slike begreper på forhistorien blir idiotisk. Det er ikke nødvendig å ned på seg sjøl, det kan andre gjøre. De vokterne som passet på boklageret hadde som oppgave å spre leseropplevelser og introdusere barn og voksne til litterære skatter. De klarte faktisk den oppgaven og er en av årsakene til at vi i dag er et kunnskapssamfunn. Å fornye seg er ikke det samme som å skape et negativt bilde av gamlelaget, for biblioteket må fortsette å «lagre bøker», all den tid det finnes et kulturråd, en innnkjøpsordning og et ledende publikum.

Jeg er fersk, men dette vet jeg: på jobb hjelper jeg daglig folk å finne bøker, lete opp pensum, bestille bøker, anbefale og vi prater litteratur, film og bøker. En stor gruppe er folk som trenger å lære seg norsk, de trenger lesestoff, pensum og bokkafé. Det stiller krav til akademisk og litterær kompetanse og det forventes av oss fra bibliotekets brukere. Ved siden av dette setter vi frem PlayStation, reparerer printere og holder arrangementer. Men hvordan får jeg til å veilede og inspirere til lesing? På grunn av det utvalget av bøker, som biblioteket har. Jeg finner alternativer, inspirerer og utfordrer. Utvalg heter det. Ikke lager.

Som ansatt har jeg ingenting i mot utviklinga i Deichman, den er fremsynt og inkluderende. Men hvis ikke Deichman tør se seg selv som kulturbærere og formidlere gjennom sin historie mister de identiteten sin i jakta på nye tall og nye brukere.

Mer fra: Debatt