Debatt

Pinsler og påskespørsmål

Sterke samtaler fulgte da jeg leste Bringsværds novelle for 12-åringene.

Etter å ha lest Tor Åge Bringsværds novelle «Matt. 18,20», dramatiserte klassen den.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi er midt i «den stille uke».

Tid og rom for spørsmål, refleksjoner og minner. Påske, som betyr forbigang, kommer fra det jødiske ordet Pesach. Det henviser til da Moses 1200 år f. Kr. førte jødene ut av fangenskapet i Egypt. Pesach er den kristne påskens historiske opphav.

I Drammens Tidende 21. februar kunne vi lese at byens politikere vedtok å bosette 65 nye flyktninger i Drammen. Selvfølgelig mot Fremskrittspartiets stemmer. FrPs Lavrans Kierulf uttalte følgende: «Fremskrittspartiet har kommet til et antall vi mener er akseptabelt. Det antallet er null.» Er det dette som er de såkalte norske verdiene vi så ofte hører om fra FrP? Er det dette som er kristen nestekjærlighet? Hva ville Jesus ha gjort? Minner om disse kjente ordene fra Bibelen: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» (Matteus 25:40) Og: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matteus 18:20)

Jeg blar i minneboka mi og husker Tor Åge Bringsværds fantastiske novelle «Matt. 18,20». Den handler om en kirketjener som plutselig får se en mørkhudet person stående i kirkens dør­åpning. «Ut med deg!» hveser kirke­­tjeneren. «Vet du ikke at dette er en kirke for hvite?» Så får vi høre om presten som fortsatte å preke. Om den mørke som møter blikket til de frammøtte som alle vender seg bort. «Så møtte presten øynene hans, og det ble stille i kirken. Kirketjeneren var den første som brøt forhekselsen. I et sprang var han borte hos den formastelige. Og nå hvisket han ikke lenger. «Ut!» skrek han. «Ut, din dumme svarting. Kan du ikke lese? Ser du ikke oppslaget på døra? Dette er en hvit kirke.»

Videre får vi høre hvordan kirketjeneren prøver å dra den mørke mannen ut av kirken – uten å lykkes. Så bryter presten inn med følgende ord: «Jeg tror det er best du går,» sa han og så forlegent i golvet, «denne kirken er bare for hvite. Ingen fargede får slippe inn.»
Vi leser om hvordan de frammøtte i kirken skjeller han ut: «Sånne som deg skulle en binde etter bilen og trekke gjennom søla. Se og pell deg ut før jeg drar til deg!» En annen gjør alvor av trusselen, og blodet renner nedover haken på den mørke mannen: «Er du stum?» brøler han som har slått. «Svar når en hvit mann spør deg.» Mannen blir så dratt ut av kirken mens skjellsordene hagler fra menigheten: «En kvinne lente seg fram og spyttet ham i ansiktet. «Det pakket,» hveste hun, «de skulle henges alle sammen.» Vi leser om mannens øyne, blanke av tårer. Så dukker to politimenn opp: «Bevæpnet med køller og pistoler brøytet de seg vei gjennom flokken av tilskuere, tok obligatorisk judogrep på negeren og førte han bort til en ventende bil. Samme kveld ble han erklært skyldig i gudsbespottelse og dømt til døden av en enstemmig jury.» Og så kommer novellens siste avsnitt: «Bøddelen sa etterpå til sin kone: «Det var et merkelig menneske. Han sa ikke et eneste ord under hele rettssaken. Bare stod der og så på oss med disse store, varme hundeøynene sine. Men selv om han var aldri så mørk i huden, tror jeg ikke han var ordentlig neger. En slags bastard kanskje. Men du skulle sette hendene hans! Han hadde et dypt sår i hver håndflate – som om noen hadde moret seg med å drive nagler gjennom dem. Stakkars jævel.»

Det ble sterke samtaler etter at jeg hadde lest denne novellen for 12-åringene i klassen min. Og så dramatiserte vi fortellingen, både for foreldrene og for andre voksne i ulike sammenhenger. En gutt med afrikansk bakgrunn var hovedpersonen. Da fortellingen var ferdig opplest av klassekameratene og både kirketjener, prest, menighetsmedlemmer og forbipasserende hadde spilt sine roller, gikk den mørke gutten rolig bort til tilskuerne og møtte ett og ett blikk ... Jeg glemmer det aldri! Stillheten var øredøvende.

Jeg blar videre i minneboka som rommer opplevelser fra tiår etter tiår i klasserom etter klasserom. Mange samtaler, ikke minst i religionstimene. Elever med ulike religiøse og etniske hjemmebakgrunner gjør det mulig med svært spennende samtaler om mange ulike tema. Jeg husker en time rett før påskeferien. Vi hadde i detalj gjennomgått innholdet i den kristne påskeuka, dag for dag. Jesus som ble korsfestet som en jødisk oppvigler. Peter og Judas sine grove svik. Vi hadde snakket om jødenes Pesach og om profeten Isa i Koranen. «Jesus døde for oss,» forkynner Andreas med katolsk bakgrunn. «Ja,» samstemmer Eva. «For han ville ta på seg menneskenes skyld.»

Og så kommer flere vanskelige spørsmål. «Men vi er vel enige om at vi må være snille med hverandre,» konstaterer Samira. «For ellers kommer vi til Brenne.» Hun utdyper med malende ord om brennhete pinsler. Phuong med buddhistisk bakgrunn rister oppgitt på hodet og bryter inn i jammerdalen med sitt tankekors: «Men hvordan kan dere tro på noe sånt? Da må dere jo ha en slem gud.»

Karianne rekker ivrig opp hånda: «Enig med Phuong. Det der med Brenne er no’ tull. Og jeg tro’kke på no’n gud. Ikke mamma eller pappa heller. Vi tror på menneskenes gode hjerter.» Så bryter Veronica inn. «Nå har vi snakka om Gud og Brenne og Helvete og sånne fæle ting. Også er’e ikke sikkert at det er sånn. Men hvis det er sånn, også dør jeg, også har jeg vært snill og grei og det syns Gud også, hvor kommer jeg da’a?»

Mange ivrige hender vifter for å få svare. Lars får ordet: «Da, skjønner’u, da kommer’u til Paris.»

Fortsatt god påske!