Debatt

Den kollektive antipatien

Når vi hører om elever som viser innagerende atferd, står samfunnsdebattanter og politikere i kø for å forstå, endre og hjelpe. Når elever utagerer, er denne omsorgen og viljen til forståelse påfallende fraværende.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Bekymring og omsorg for sårbare elever har vært fortellingens bærende element i dekningen av både seksårsreformen og skoleutvikling i flere år. Elever som opplever å ikke høre til i skolen illustreres ofte ved å beskrive dem i en slags passiv mottakerrolle, tilbaketrukket i et hjørne av klasserommet med lua i hånda. Slik er ikke virkeligheten. Mange elever forteller oss at de ikke har det bra gjennom å være sinte og høyrøstede i møte med voksne og barn. De slår og sparker, roper stygge ord og slamrer med dørene. Av og til truer de andre. Ytterst sjelden også med våpen.

Dobbeltmoralsk debatt om elever 

Debatten om elever som ikke opplever tilstrekkelig tilhørighet på skolen er gjennomgående dobbeltmoralsk. Når vi hører om elever som viser innagerende atferd på grunn av forhold på skolen, står samfunnsdebattanter og politikere i kø for å peke på problemer med systemet som faktorer for å forstå, endre og hjelpe. Når elever utagerer, er denne omsorgen og viljen til forståelse påfallende fraværende. Da er det noe galt med eleven, og hardere skyts må til. De som tar til motmæle, stemples som naive og diskrediteres gjennom whataboutism.

Et eksempel på dette er når skolebyråden i Oslo benevner risikofylt omtale og håndtering av mindreårige ut fra grunnleggende barnerettigheter, legger opp til det betimelige spørsmålet hva i all verden er galt i skolen når elever uttrykker mistilpasshet gjennom vold og i stedet selv blir gjenstand for subjektiv personkritikk, latterliggjøring og implisitt skyldplassering.

Omgivelsene påvirker

Det er mange årsaker til at en elevs utrygghet i skolesituasjonen eskalerer, og dette er det bred faglig enighet om. Eksempler kan være mangelfulle rutiner for relasjonsbygging, uforutsigbar håndtering av situasjoner, utrygt læringsmiljø, manglende struktur i hverdagen, lite kontinuitet i opplæringen eller hyppige lærerbytter. De utagerende barna rammes imidlertid ekstra hardt av en giftig x-faktor: måten de omtales på av andre - både på personalrommet, av andre foreldre, eller i media.

Det skal alltid tas hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få når barn omtales i media. Dette gjelder også i saker som opprører, provoserer eller skremmer voksne. Det er rett og slett for fristende for mange å ikke la seg rive med og ha en mening, markere avsky, formane eller spekulere.

Politiets Twitterkonto omfattes ikke av Vær Varsom-plakaten, men i medarbeiderplattformen står det at ansatte skal være helhetsorienterte og handle til fellesskapets beste. Barnekonvensjonen er en del av denne helhetsorienteringen, og påvirker hva slags fellesskap vi legger opp til også i fremtiden.

En perspektivendring må til

Skal vi først snakke om å skape en skole og et samfunn som er bedre tilpasset mangfoldet av barn slik at færre – og selvfølgelig helst ingen – utagerer, må vi også snakke om hvordan barna påvirkes av måten de møtes på, måten vi omtaler dem på, og det alvorlige problemet vi har når storsamfunn og folkevalgte blindt heier frem kollektiv antipati mot barneskoleelever. Betyr det at vi skal lukke øynene for utfordringer og late som alt er bra? Nei. Betyr det at vi må endre perspektiv på hvordan vi forstår, endrer og forebygger utfordringer? Ja.

I Oslo kommune starter vi med minus på kontoen med mindre vi klarer å legge bort politiske prinsippsaker og enes om et felles verdi- og kunnskapssyn med utgangspunkt i barnets beste.

Mer fra: Debatt