I skjemaet vårt for reiseregninger kan man regne ut og få refundert «statens satser» for diett. Jeg bruker dem aldri. I stedet leverer jeg inn noen matkvitteringer når jeg er på reise. Det blir mindre penger på meg av det, men føles likevel riktig.
Avsløringene av de friheter stortingspolitikere har tatt seg ved bruk av samme type skjema, er knapt til å forstå. Jeg siterer fra den siste, publisert av Aftenposten tirsdag kveld: «Fra januar 2017 til oktober 2018 har Hege Haukeland Liadal (Ap) levert reiseregninger for en halv million kroner til Stortinget. I reiseregninger for over 60.000 kroner har Aftenposten funnet at Liadal har vært et annet sted enn det hun har oppgitt, eller at hun har fått penger for å ha vært hjemme, på hytta eller på private reiser. Liadal erkjenner at hun har levert reiseregninger for reiser hun aldri har vært på».
Tidligere har samme avis dokumentert at Frp-profilen Mazyar Keshvari fikk nesten 300.000 kroner utbetalt ved hjelp av reiseregninger for reiser som ikke hadde funnet sted eller ikke var dokumentert. NRK satte deretter søkelys på Keshvaris partikollega Helge André Njåstad. Njåstad hadde feiret sin mors 60-årsdag på Hotel Ullensvang og samtidig holdt et møte med hotelldirektøren og en tidligere ordfører. Etterpå fikk han kilometergodtgjørelse og diett refundert av Stortinget.
Jeg ble sittende og tenke på disse sakene da jeg samme kveld som Aftenposten-avsløringen hadde min månedlige sjau med å godkjenne reiseregninger og andre utlegg for de hardtarbeidende, flinke folkene i Dagsavisen, Rogalands Avis, Demokraten, Moss Dablad og Fremtiden. Der stirret jeg på «statens satser». Står det likt i skjemaet på Stortinget, eller har de en egen kolonne for «Stortingets satser»? Jeg humret litt, men egentlig er det ikke spesielt morsomt.
Jeg erkjenner at mange stortingspolitikere lever et pendlerliv langt fra familiene sine og at de slik ofrer noe, men de har også frynsegoder de færreste kan drømme om. Samtidig både forvalter og lever de av vår felles skattekasse. Det bør forplikte.
Selv kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har avstått fra titusener av kroner i reiseregninger. Noen ganger har jeg ikke funnet kvitteringer. Andre ganger har jeg tenkt at jeg ikke kan belaste min arbeidsgiver akkurat den lunsjen eller middagen. En gang kastet jeg kvitteringen for en flybillett i skuffelse over at reisen ikke hadde gitt det ønskede resultatet for Dagsavisen. Og knapt noen gang har jeg levert kilometergodtgjørelse, tross hundrevis av mil kjørt mellom våre lokalaviser.
Bedriften mottar offentlig støtte og har hatt behov for streng kostnadskontroll. Som toppleder har jeg lagt listen høyt for hva jeg vil belaste min arbeidsgiver og føler generelt at det er viktig å gå foran med et godt eksempel. Det betyr selvsagt ikke at jeg oppmuntrer til samme praksis fra ansatte og vanlige lønnsmottakere, men derimot at jeg selv er klar over at jeg tjener godt og derfor har all mulig grunn til å føle meg privilegert. Alt dette kan og bør også kunne sies om stortingsrepresentantene våre. God fredag!