Debatt

Hjelpen er ikke tilgjengelig over alt

Barn i risiko – framsnakket, men nedprioritert.

BEHOV: For oss som gjennomfører sårbare svangerskap og som får barn i behov av ekstra    oppfølging, betyr det mye å møtes av fagfolk som evner å ivareta kompleksiteten mange av oss kommer med, skriver Ida Kristine Olsen. FOTO: GORM KALLESTAD/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi mangler ikke meninger om, gode intensjoner for og medlidenhet med barn i risiko der foreldre har rus- og psykiske helseutfordringer. Det finnes helsetjenester som kan ta oss fra ord til handling, men de er langt fra tilgjengelige for de som trenger det.

Norske helseforetak skal sørge for at det finnes spesialisthelsetjenester med oppgave å hindre at barn får helseskade som følge av mors eller fars rus- eller psykiske helseproblemer. Familieambulatoriene er en av flere slike tjenester. En ny kartlegging viser at de er langt fra tilgjengelige over alt.

Økt fokus på barn

Folkehelseinstituttet beregner at ett av ni barn lever med en eller to foreldre som sliter med rusutfordring eller psykisk utfordring. Det er logisk å forestille seg at mødrene også har hatt utfordringer i svangerskapet. I likhet med at medikamenter i svangerskapet kan gi risiko, kan også mangel på støttende relasjoner og nettverk, vold i nære relasjoner, stigmatisering og utenforskap påvirke barns utvikling negativt.

Sprikende tjenester

For oss som gjennomfører sårbare svangerskap og som får barn i behov av ekstra oppfølging, betyr det mye å møtes av fagfolk som evner å ivareta kompleksiteten mange av oss kommer med. Ofte har den enkelte hjelper sitt begrensede ansvar å ivareta, som barnet eller forelderen. Da kan koordinering av tjenester være en utfordring, og rådene deres sprike.

Noen velger bort hjelp

I mitt arbeid med familier der barn er eksponert for medikamenter i fosterlivet, har jeg blitt mer klar over både styrkende faktorer og risikoer som ofte påvirker livene til familiene. Det har blitt mer tydelig for meg at stigmatisering og forsterking eller påføring av skyld og skam, er en av de viktigste grunnene til at familiene velger bort nødvendig hjelp.

Helhet og lav terskel

Familieambulatorier er spesialisthelsetjenester, men uten krav om henvisning, venting og lang saksbehandlingstid. Ved å møte helheten i familienes situasjon, kan ambulatoriene være til hjelp med å sortere og sy sammen alle elementene som må være på plass i komplekse familiesituasjoner. Mange ambulatorier har kompetanse både på barn og voksne og forståelse for sammenhenger som har betydning for barnas utvikling og tilknytningen mellom foreldre og barn. Intervjuer med brukere av familieambulatorier viser at mange opplever å bli møtt med respekt.

I utakt med behovene

Kartleggingen som jeg har vært med på å utarbeide, viser at familieambulatoriene nådde rundt 500 norske gravide og foreldre med psykiske helse- eller rusutfordringer i 2018: Med andre ord en svært liten andel av gravide kvinner med utfordringer, barn som er eksponert i fosterlivet og familier som strever får hjelp. Til sammen sysselsetter tiltakene 25 årsverk.

Ikke bare er vi langt fra at disse helsetjenestene er likeverdige i betydningen tilgjengelig uansett hvor en bor; kartleggingen synliggjør også at likeverdige tjenester ikke nødvendigvis er lik organiserte tjenester. Helseforetakene har tolket behov og oppdrag om å sørge for slike tjenester ulikt.

Når skjevt

På grunn av stor pågang ser flere av tjenestene seg nødt til å prioritere mellom brukere. De barna som i første rekke nås, er der risikoen kommer til syne fordi mor eller far er pasienter, mødre i LAR eller gravide som er innskrevet i annen rusbehandling. Barn flest som er eksponert for skadelige medikamenter og rusmidler i fosterlivet, er imidlertid ikke født av mødre innskrevet i rusbehandling. De som er eksponert for alkohol og medikamenter før fødsel er minst like utsatte, uten å være like synlige for hjelperne.

Hjelp til de som trenger det

Dersom vi virkelig vil nå alle familier som trenger støtte og oppfølging i svangerskap og etter å ha fått barn, må vi slutte å knytte denne problematikken opp mot pasientstatus og andre stramt definerte båser. De fleste av oss foreldre som kan ha nytte av disse tilbudene, vil bevege oss mellom flere ulike «definisjoner» i ulike stadier i løpet av livet.

Lav terskel må gjennomføres i praksis! Jo lavere terskler, jo tidligere når vi folk før problemene har vokst dem over hodet.

Utvide oppfølgingstid?

Noen steder får familiene oppfølging kun i svangerskaps- og i nyfødtfasen. Mange av barna trenger tjenester som ser og ivaretar dem senere også. Kjente risikoer i oppveksten, som sosioøkonomiske forhold, psykososiale problemer, fattigdom, tilknytning, psykisk og fysisk helse, er vel så avgjørende som ruseksponeringen. Vi vet mye om hva som kan gi mange flere familier og barn bedre forutsetninger. Per i dag må man være født i riktig helseforetak for å få hjelp til å redusere risikoen.

Øk tilgjengeligheten!

Gang på gang har handlingsplaner og stortingsmeldinger påpekt behovet for slike lavterskeltjenester og signalene er at tilbudene skal være integrert i spesialisthelsetjenesten. Statsbudsjettet tildelte helseforetakene midler i perioden 2014–2017 til etablering av familieambulatorier og liknende tjenester over en treårsperiode. Hvor de skal finnes og hvordan de skal utformes, er opp til foretakene selv. Etter kartleggingen å dømme er mange RHF fortsatt i tenkeboksen.

En god investering

Økt prioritering fra bevilgende myndigheter, klare prioriteringer i helseforetakene, mer brukerstyring, styrking av dedikerte ansatte, tilgjengelighet uten henvisning, samt vid nok betegnelse av målgruppen, er suksessfaktorer i disse tjenestetilbudene. Målgruppen er mye større enn den man når i dag! En investering i familiene vil gi resultater både økonomisk og helsemessig.