Min datter på 17 år kom rødkinnet inn døra og var inspirert etter å ha vært med på klimademonstrasjon utenfor Stortinget Hun fikk fravær, men lever godt med det. Streik krever forsakelse. Men hun er optimist, både på egen og på klodens fremtid. Det gir jeg henne rett i. Samtidig hevder Frps Jon Helgheim (Politisk Kvarter, 21.03) at vi skremmer barn med vårt «klimahysteri». Det blir galt når barn sliter med søvnløshet på grunn av klimaangst, sier han. Jeg gir også Helgheim rett.
Når de ivrigste klimaaktivistene, inkludert folk i det partiet jeg stemmer på, MDG, snakker om muligheten for «vår sivilisasjons undergang», skyter de over mål. Men også Helgheim skyter over målet, når han hevder at vi kan fortsette vårt forbruksmønster og vår oljeproduksjon som før.
Hva kan klimaendringer gjøre for oss?
Kunne ikke begge «leirer» heller ha tatt en «Kennedy» i stedet? John F. Kennedy utfordret amerikanerne til ikke bare å spørre hva landet kunne gjøre for dem. Nei, de skulle heller spørre seg hva de selv kunne gjøre for landet. Med en kraftig vri på hans aforisme, drister jeg meg nå til å spørre: Hva kan klimaendringer gjøre for oss?
Forskernes råd er klart: Vi må innen de neste 11 årene halvere de globale klimagassutslippene. Det betyr kraftige samfunnsgrep, særlig med hensyn til energiproduksjon og bruk. Det er her klimaendringene er en enorm industriell mulighet. Vi har kunnskapen om alternative energikilder, vi kjenner fysikkens og kjemiens lover, og vi har god sosiologisk og psykologisk ekspertise. Alle disse fagmiljøene skal være med på det grønne skiftet. For et nytt samfunn. Og det er dagens ungdommer som om 11 år går inn i alle de nye klimarelaterte yrkene, enten som fagarbeidere, investorer, formidlere, kunnskapsarbeidere og som forskere.
Det er derfor skolestreiken den 22. mars var så fantastisk. Den gir kjøtt på beinet til de nye lærerplanene som Jan Tore Sanner og Kunnskapsdepartementet nå gjennomgår. Bærekraftig utvikling blir en av skolens viktigste temaområder.
Den nye fremtidsbølgen
De barna og de ungdommene som gikk i tog vil ha opplevd en form for eufori, en inspirasjon og en glede over å være del av en stor masse. En grønn bølge. Fremtidsbølgen. Dette engasjementet vil de ta med seg inn i klasserommet. Der vil de, sammen med lærerne sine, som også får en vitamininnsprøytning, sammen arbeide seg gjennom de mange dilemmaer og de mange muligheter vi har foran oss.
Kanskje de diskuterer Arne Næss og hans dypøkologiske tilnærming til virkeligheten? Det er filosofi, politikk, samfunn og økologi i en og samme pakke. Eller kanskje de er innom James Hansen, forskeren som forlot NASA for å bli en hundreprosent klimaaktivist. Han som har introdusert det spennende konseptet om en egen karbonskatt, hvor overskuddet deles ut igjen til alle, og hvor de som forurenser minst får mest tilbake. En gavepakke av et tema for samfunnsfags- og økonomilæreren. Hva med kjernekraft vs vindmøller? Regenerativt landbruk vs industrilandbruk? Eller turen til nærskogen eller nærstranda? Eller klimaendringer i fortiden? Den nye «klimaskolen» skulle jeg gjerne ha gått på selv!
Handling fører til kognitiv endring
Samtidig som min datter demonstrerte foran Stortinget, var jeg selv på den store konferansen Broen til framtiden, hvor konkrete tiltak for det grønne skiftet debatteres av fagforeninger, miljøvernere, kirka og næringsliv. Konferansen sydet av optimisme.
Vi må inspirere hverandre, fordi handling føler til kognitiv endring. Det er ofte den raskeste veien til samfunnsendring. Klimapsykolog Per Espen Stoknes mener vi må fokusere 75 % av innholdet på løsninger og muligheter. Da blir det bare 25 % igjen til negative konsekvenser.
Vi er selvsagt også personlig ansvarlige. Vi må legge om. Streiken i dag vil bevisstgjøre ungdom på deres egne valg. Det gjelder også den ungdommen som lar seg utnytte eller påvirke som viljeløse og opportunistiske «influencers» i en evig markedsføringsrus. Vi må invitere dem inn. Via skolen.
Først og fremst politiske valg
Men politikere og beslutningstagere må gå foran som gode eksempler. De må investere store deler av inntekten vi nå får i årtier fremover fra allerede godkjente oljefelt i Barentshavet, i bedre jernbanestruktur og kollektive løsninger. Vi må investere i havvindparker her hjemme, og i gode energiløsninger i fattige land, i stedet for i handlegater i London.
Kanskje Dagsavisen kunne ha kjørt en kampanje à la The Guardian, om «leave it in the ground», dvs den typen kampanje som har blitt kjent som «disinvestement campaigns». Et hovedmål er å få alle større pensjonsfond, kirkelige fond, universitet og organisasjoner/stiftelser til å trekke ut investeringer de måtte ha i olje-, kull- og gasselskap.
Ta litt ansvar
Og vi må gå inn for en sluttdato for norsk oljeindustri, slik tidligere Sp-leder Åslaug Haga har foreslått. I Tyskland har de nå satt en nasjonal sluttdato for tysk kullutvinning, som vil inntre en eller annen gang mellom 2035 og 2038. Hvorfor skulle ikke vi kunne sette det samme? I alle fall om vi ikke får til karbonfangst- og lagring.
Jenta som startet «skoleballet», den svenske skolestreikeren Greta Thunberg konkluderte i et intervju med Morgenbladets Hanne Østli Jacobsens høsten 2018: «Heller enn å uroe seg for mye for hvordan fremtiden eventuelt kan bli så skal man forsøke å forandre den. Så blir den bedre.»
Klimaendringer – muligheten til et nytt samfunn
Dette er hva klimaendringer kan gjøre for oss, for å konkludere «kennedysk». Klimaendringer gir oss muligheten til å se verden på en ny måte. Å feie for egen dør, og arbeide aktivt for å stimulere det grønne skiftet, er en høyverdig oppgave. «The times they are changing» som en viss guru sa det. Så her er det bare å flytte seg for den som ikke henger med.
Dagens skoleungdom er morgendagens beslutningstagere og forbrukere. En engasjerende kunnskapsskole er derfor avgjørende. Å streike for en bedre fremtid og bedre prioriteringer holder både angsten og hysteriet unna.