Debatt

Snap av stillhet

Det var helt stille ute på det øde fjellvannet. Lufta var så ren, så ren, og for hvert padletak forsvant hodepinen langsomt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi var en gjeng fra min første arbeidsplass som på søndagskveldene pleide å dra ut til den vesle, spartanske hytta, med naustet og kanoen, fjellufta og det iskalde vannet, ørreten, utedoen og stearinlysene. Vi hadde gjerne jobbet bortimot 25 timer på to helgedager for å fylle vår lille lokalavis. Hodepinen la seg som tåke over hodet rundt deadline på søndagskvelden. Noen gikk ut og tok seg en øl, men vi dro i stedet på hyttetur. For å sitere vår lokale trubadur, nylig avdøde Terje Nilsen, var plassen som balsam for oss bygutter.

Hytta ligger utenfor Bodø, ikke så langt fra mer berømte Mjelle, som nevnte Nilsen har skrevet så vakkert om: «Hvis alle hadde funne’ sæ et Mjelle, ei stille strand som fylte dem med fred, der de kunn’ sætt sæ ned i ly av fjellet, og tenk igjennom tengan en gang te. Da hadde kanskje verden vært en anna, og sinte rop blitt overdøvd av sang». Vi har altså et sånt sted som har vært i familiens eie i mer enn et halvt århundre. I hytteboka står de personlige krusedullene fra min far som døde i 1975. I vedskjulet ligger 40 år gamle aviser fra min farfar, trønderen. Han som rømte fra Henry Rinnan under krigen, kom hjem fra krigsopplevelsene med et alkoholproblem og etter hvert ble en avholdsmann som hjalp mange andre med samme utfordringer. På dødsleiet husker jeg at farfar igjen var tilbake i nazi-Rinnans terrorregime. Han satt i sykesenga med angst i blikket mens han lurte på om noen kunne ha fulgt etter oss da vi kom på besøk.

Jeg kan forestille meg at farfar hadde behov for roen han fikk på hytta. Det samme vet jeg at min onkel hadde nytte av. Det var til den øde hytta han reiste i ukevis for å få bukt med ganske heftige migreneanfall, og jeg har altså selv brukt familiens velsignede fristed som substitutt for Paracet. I påska reiser vi opp dit igjen med en gjeng som trenger å sitte foran den sprakende ovnen med kakao, bondesjakk og yatzy.

De første timene blir kanskje litt vanskelige for 13-åringen og 12-åringen som ikke kan følge med hver gang det plinger i telefonene med oppdateringer fra venner og bekjente på snapchat (jeg tror de må få hundrevis av meldinger hver dag). Sjuåringens panikk kommer nok når ipadens strøm dør ut uten en stikkontakt i nærheten, og far kommer sikkert til å gå ut på utkikksposten der man i godvær kan ha mobildekning for å se om det er kommet meldinger fra jobb.

Ingen av oss har noen krig å rømme fra, men noe sier meg at vi har like mye behov for denne plassen som fyller oss med ro som generasjonene som signerte hytteboka før oss.

Mer fra: Debatt