Norsk grunnskole har i snitt hvert 12. år fått helt nye nasjonale læreplaner. Etter Mønsterplanen fra 1974 (M74) kom M87, så L97 fulgt av Kunnskapsløftets planer fra 2006. Og nå skal helt nye planer virke fra 2020. Hver planprosess har vart i 2–3 år med dyre og tidkrevende utredninger, planforslag, høringsrunder, reviderte planforslag, iverksetting av planene gjennom etterutdanning av skoleledere og lærere m.m. Alternativet ville vært mer kontinuerlige forbedringer basert på erfarings- og forskningsbaserte evalueringer av hvordan gjeldende læreplan fungerte.
Men slik ble det ikke. Tvert imot var elendighetsbeskrivelsene av norsk skole, særlig fra utdannings-/kunnskapsministre som Hernes (L97) og Clemet (L06), så dystre at det for stortingsflertallet hastet med å lage nye læreplaner: «Skolen er i krise. Vi må få nye læreplaner og flere prøver og tester». Dermed ble mål- og resultatstyringen av skolen strammet inn. De mest målbare fagene og deres grunnleggende kunnskaper ble prioritert. De mer praktiske, estetiske og karakterdannende fagene som Kunst og håndverk, Musikk, Kroppsøving, Religion og livssyn og samfunnsfag ble nedprioritert.
Det ble lite tid til å følge opp de demokratiske og humanistiske danningsidealene i opplæringsloven eller idealene i den generelle læreplandelen om bl.a. den meningssøkende, skapende og allmendannede eleven. I stedet ble den konkurrerende og presterende eleven ofte framhevet. Særlig den politiske høyresida understreket at nye læreplaner måtte kreve sterkere «læringstrykk» fra første klasse.
En mer gradvis læreplanutvikling hadde bred støtte i lærerorganisasjonene og blant skoleforskere. Ja, selv blant flertallet av de seksti mest sentrale faglige og politiske beslutningstakere i L97-prosessen. Etter mine intervjuer med dem, gjengitt i boka «Pedagogikk og politikk. Læreplanens innhold og beslutningsprosessene» (Universitetsforlaget 2000), kunne jeg skrive at «det er ingen som tror på eller foretrekker en utviklingsstrategi som innebærer helt nye læreplaner innen ti år». Men de kom likevel, i 2006. Og nå skal en helt ny plan virke fra 2020. Får vi så enda en ny runde om 8–10 år? Eller vil 2020-planene bli så gode at vi ikke trenger helt nye planer rundt 2030? Jeg tror det langt på vei er avhengig av at utdanningsmyndighetene bl.a. overveier følgende tre utfordringer.
1. Læreplaner er «bare» ord.
Selvsagt er de ment å styre undervisning, læringsprosesser og vurderingsmåter. Men med så svært generelle og lite konkrete kompetansemål som nå er presentert, er ressurser til lokal læreplanutvikling, etterutdanning av lærere, bedre lærertetthet, tilpasset opplæring, læremidler og utstyr, sosialpedagogiske tiltak helt avgjørende for elevenes læringsutbytte. Så hvorfor ikke bruke månedene framover til å ferdigstille en så god plan at den ikke trenger å bli avløst av en helt ny ordrik, men lite styrende planprosess om åtte–ti år? Planen kan selvsagt bli kontinuerlig revidert og forbedret. I 2013 skjedde en slik revisjon i flere av Kunnskapsløftets fagplaner fra 2006; noe som ble svært vellykket.
2. Fagene bør kunne få noe mer konkret innhold
Overtroen på nye læreplaners betydning og kortsiktige læringseffekt kan vi kalle en slags «læreplanisme». Men i tillegg har læreplanutviklingen fra 1974 til nå vært preget av en «sikksakkisme». Planmakerne har skiftet fra den ene ytterlighet til den andre når det gjelder hvor detaljert og bindende planene skulle være.
L74 var svært detaljert med masse forslag til temaer for hvert klassetrinn. Men det var forslag, ikke obligatoriske temaer. M87 var langt mer kortfattet. Men den hadde noen brede obligatoriske emner i de fleste fagene, ordnet etter hovedtrinn. Med Hernes kom L97, det mest detaljerte og styrende i norsk lærplanhistorie. Den var full av obligatoriske emner og delemner for hvert enkelt klassetrinn. Og hele planen fikk status som formell forskrift. Både Høyre og Aps ledelse jublet for dette «læringstrykket». Men de fleste lærerorganisasjonene, SV og mellompartiene syntes opplegget ble for firkantet og detaljstyrende overfor den enkelte skole og lærer.
Få år etter snudde både Høyre og Ap fullstendig: Vi fikk Kunnskapsløftets målstyrende læreplaner som var svært lite faglig konkrete. Og stort sett er de fagplanene som skal gjelde fra 2020, like lite konkrete. Planenes vekt på «lære å lære», «dybdelæring» m.m. er utmerket. Men bortsett fra at Holocaust etter mye press endelig er kommet med i historiefaget, er mange høringsinstansers ønske om noe mer konkrete fagplaner svakt fulgt opp i myndighetenes siste planutkast. Det betyr at den enkelte lærer, den lokale læreplanen – og ikke minst lærebøkene – får større betydning for stoffutvalget. Bør ikke fagenes innhold bli noe mer synlig i en allmenndannende fellesskole?
3. Ny «Overordnet læreplan» må følges opp langt bedre i fagplanene
Den tidligere generelle læreplandelen, uforandret fra 1993 til nå, skal avløses av en ny «Overordnet læreplan» fra 2020. Den har fått fortjent ros på lederplass i Dagsavisen. Den legger bl.a. vekt på menneskeverd, kulturelt mangfold, kritisk tenkning, etikk og miljøbevissthet, utforskertrang og demokratisk medvirkning. Disse verdiene er supplert med tre obligatoriske «tverrfaglige temaer»: Folkehelse og livsmestring – Bærekraftig utvikling og Demokrati og medborgerskap. Men disse er for svakt fulgt opp i fagplanene, noe som er kritisert i flere høringsuttalelser. Dessuten: Flerfaglige åpninger for de tre emnene gjør dem ikke «tverrfaglige». Derfor må noen tverrfaglige prosjekter, eventuelt som forslag og eksempler, skrives inn i de fagovergripende delene av planen og henvises til i fagplanene.
Utdanningsmyndighetene kan velge å lage et nytt læreplanverk som er mer gjennomarbeidet og sammenhengende enn det siste utkastet. Fulgt opp av mindre revisjoner i åra framover, ut fra erfaringer og forskningsbaserte forslag, kan vi kanskje slippe en ny svært ressurskrevende flerårig læreplanprosess allerede om 7–10 år. Vil myndighetene lære av læreplanhistorien?
Eller vil de gjenta «læreplanismens» overtro på nye planers betydning – og «sikksakkismens» forvirring?