Hver uke i flere år har han satt seg i bilen og kjørt mange mil, fra hjembyen og inn til hovedstaden. Milene tilbakelegges for å delta i en selvhjelpsgruppe for og av mennesker som er avhengige av alkohol. De anonyme alkoholikerne. Som frivillig hjelper hverandre i et trådløst nettverk.
Den virkelige jobben for rusavhengige mennesker er ikke behandling. Den virkelige jobben starter etter utskrivning fra en behandlingsinstitusjon. Det er dokumentert at pasienter som knytter seg til selvhjelpsgrupper, har bedre utsikter til å bli varig friske enn andre.
Derfor må regjeringen kreve at frivillighet i oppfølgingen av rusavhengige teller når kontrakter skal tildeles. Det gjør de ikke i dag.
Mannen på rundt 50 år er en av dem som bærer et lite lokalsamfunn. En ressursperson. En andre lener seg til og søker råd hos. Ingen der vet, skal vite, eller kan vite, hvor dypt nede han en gang var, eller hvor farlig nær han var å miste fotfestet eller kanskje heller, slippe taket.
Han vokste opp med ekstrem vold, men kom seg unna. Han tok utdanning og bygde seg et godt liv. Fikk partner, barn og bil. Fin bil. Alkohol var egentlig aldri et tema. Ikke noe han hadde særlig glede av. Ikke før livet stoppet opp i forbindelse med et rehabiliteringsopplegg, og han oppdaget den smertelindrende effekten. Da var han allerede en godt voksen mann.
Med alkoholen slapp de vonde tankene taket. Etter hvert måtte han drikke stadig mer for å kjenne rusens glede. Da kom den virkelige håpløsheten. Nedoverbakken ble veldig isete og bratt, og livet en kjelke uten ratt.
Det var tilfeldig at han begynte å ta fatt på de mange milene hver eneste uke. Det var en som nevnte Anonyme Alkoholikere, og en gruppe. Det avgjørende var navnet: Anonyme Alkoholikere. Ingen måtte vite.
Så han kjørte dit møtet skulle finne sted. Gikk inn på senteret, kjøpte en sixpack med øl. I fire måneder kjørte han den ene kvelden i uka, gikk på møtet, hørte andre dele sine erfaringer, og kjente på et voksende fellesskap og et voksende håp. Etter fire måneder var han klar til å slippe taket – ikke i livet, men i alkoholen.
Han er en av dem som aldri kan røre alkohol. Ikke en fredagspils etter jobb, aldri en akevitt på julaften. Han er en kroniker. Valget sto mellom livet eller alkoholen. Han valgte og fant livet. Og det var i møte med andre, likesinnede, at han fant kraften som skulle til.
Regjeringen vil «føre en kunnskapsbasert ruspolitikk, med mål om forebygging av rusproblemer, skadereduksjon og rusfrihet». Regjeringsplattformen inneholder ambisiøse målsetninger og grep når det gjelder styrking av rus og psykisk helse. Oppfølging av opptrappingsplan med styrket ettervern og rusreform er nødvendige grep i arbeidet med å hjelpe den enkelte, styrke den samlede folkehelsen og redusere stigmaet knyttet til rus.
At regjeringen ønsker mer samarbeid med frivillige aktører er særs velkomment. Som ansvarlig for et behandlingstilbud innenfor spesialisthelsetjenesten, vil jeg berømme dette. Rusmidler er en del av vår kultur, og helsetjenesten alene vil aldri kunne erstatte menneskelig engasjement, sosiale bånd og gode nettverk. Livet leves ikke i institusjoner, det leves der vi ferdes, og der rusen er tilgjengelig.
Regjeringen ønsker også å «styrke samarbeidet med frivillige og andre private aktører for å legge til rette for et mangfold av tilbud».
Anonyme alkoholikere er et eksempel på et trådløst nettverk av likemenn – og kvinner, flere tusen i tallet, som hjelper hverandre. Det finnes ingen medlemstall. Det finnes ingen søknader om midler. Det som finnes er engasjement og håp, samt vilje til godt liv.
Jeg savner en anerkjennelse til alle disse anonyme tusener, som uten utsikt til belønning eller ære gjør en kolossal innsats for seg selv, men også for oss alle og slik vår samlede folkehelse. Verdien av det som skjer innenfor AA lar seg ikke måle i kroner eller sparte liv. Men at verdien er stor er sikkert.
Frivillighet er viktig, derfor er regjeringsplattformens retning riktig. Frivillig innsats er ikke et honnørord, det er ikke en blomsterbukett som kan settes frem. Frivillighet skjer. Noe er understøttet og delvis regulert av statlige midler. AA er et eksempel på et frivillig nettverk – en bevegelse som skjer helt uten at det offentlige bruker en krone.
Jeg er nysgjerrig på hva regjeringen konkret legger i å «styrke samarbeidet med frivillige og andre private aktører», og med hvilken vilje og hvilke virkemidler det skal skje.
Fra mitt ståsted, som leder av et ideelt, privat behandlingssted med avtale med Helse Sør-Øst (HSØ RHF), vil jeg påpeke noen mangler i dag. Den største mangelen er fraværet av krav til frivillighet i oppfølgingen av rusavhengige. Dette er mulig å kreve gjennom anskaffelsesavtalene, som regulerer det offentliges samarbeid med private aktører innenfor spesialisthelsetjenesten.
En anskaffelsesprosess er en mulighet til å bringe frem nettopp de kvalitetene man vil ha av samarbeidende (private) aktører. I et anbud vil man da som leverandør måtte svare på det som etterspørres. Regjeringen må stille tydelige krav om frivillighet når det kjøpes behandlingsplasser hos ulike aktører. Dette kravet kan stilles i anskaffelsesprosessene. Anskaffelsene slik de har vært utformet, har ikke evnet å bringe frem merverdi av den karakter som frivillighet representerer.
Den virksomheten jeg selv leder, har ikke ambisjon om å integrere frivillighet i selve tjenesteutformingen. Men det ligger i vår modell at alle våre pasienter blir introdusert for og under behandling oppfordret til å gjøre seg kjent med Anonyme Alkoholikere.
Hvis regjeringen virkelig vil satse på ruspolitikk bør de stille strengere krav til at behandlingsinstitusjoner tar med frivillighet i oppfølgingen av rusavhengige. Fordi vi vet at det virker.